Farlig selvbedrag om Russlands militære kapasitet

I februar 2022 tok mange eksperter feil i vurderingen av Russlands vilje og intensjoner overfor Ukraina, skriver innleggsforfatteren. Bildet viser Russlands president Vladimir Putin. Foto: Alexander Kazakov AP

Spørsmålet om Russland utgjør en militær trussel mot Europa i dag er ikke bare av akademisk interesse.

I en felles kronikk i The Guardian nylig advarte Storbritannias og Tysklands forsvarssjefer om at Russland kan komme til å utvide sin aggresjon utover Ukraina. De mente at det derfor haster å styrke Europas evne til å avskrekke og forsvare seg kollektivt.

I et intervju med samme avis uttalte forsvarssjef Eirik Kristoffersen at Norge ikke kan se bort fra risikoen for et russisk militært angrep. Selv om det i dag er betydelig politisk og folkelig støtte i både Norge og Europa til å styrke forsvarsevnen, er oppslutningen ikke entydig. Enkelte norske forskere stiller for eksempel spørsmål ved om trusselen fra Russland mot Europa faktisk er reell.

Heier og Wilhelmsen

Et godt eksempel er professor Tormod Heier ved Forsvarets høgskole. Han uttalte uttalte til NRK nylig at «det er ikke sannsynlig at Russland går til krig mot Europa». Videre hevdet han at «vi ruster oss til feil krig». Han synes å antyde at Europa derfor ikke bør gjennomføre den omfattende satsingen på styrket konvensjonell forsvarsevne som nå er i gang for å avskrekke Russland.

Her er han i samme båt som Julie Wilhelmsen, forsker 1 ved Nupi. Hun kritiserer fremstillingen av «Putin som en blindt aggressiv Hitler». Hun forsikrer om at Moskva «ikke planlegger en større konflikt». Når offentligheten vurderer disse ekspertuttalelsene, bør de gjøre det delvis på bakgrunn av deres tidligere vurderinger av Russlands intensjoner.

I februar 2022 var Heier tydelig overfor pressen på at Russland ikke ville gå til fullskala invasjon av Ukraina, fordi «kostnadene vil overstige de gevinstene som Putin har peilet seg ut». Wilhelmsen delte denne vurderingen. Samtidig var de begge sterkt kritisk til vestlige etterretningsorganisasjoner som advarte om et nært forestående angrep. «Jeg synes det er oppsiktsvekkende at amerikansk etterretning er med på å hausse opp en krigsfrykt», uttalte Heier til NTB omtrent én uke før invasjonen var et faktum. I ettertid vet vi at etterretningstjenestene hadde rett, og at Heiers og Wilhelmsens vurderinger var feil.

Ringvirkninger

Spørsmålet om Russland utgjør en militær trussel mot Europa i dag er ikke bare av akademisk interesse. Det har store praktiske implikasjoner for norsk og europeisk politikk. Dersom narrativet om at Russland ikke er en militær trussel vinner frem, vil det svekke den politiske og folkelige oppslutningen som er avgjørende for å lykkes med Europas pågående forsvarsløft.

På Nato-toppmøtet i 2025 besluttet medlemslandene å øke forsvarsutgiftene til 3,5 prosent av bruttonasjonalproduktet – en tilnærmet dobling av dagens nivå i de europeiske Nato-landene. En så omfattende økning forutsetter bred og varig støtte, ettersom den i praksis må finansieres gjennom enten skatteøkninger, velferdskutt eller en kombinasjon av begge deler i allerede gjeldstyngede europeiske økonomier.

Selv i Norge, som forvalter et oljefond på over 20.000 milliarder kroner, vil en slik opptrapping merkes tydelig på statsbudsjettene. Den tverrpolitiske enigheten om å styrke Forsvaret vil derfor settes på prøve – og mye tyder på at den allerede er under press.

For lite penger

Langtidsplanen for forsvarssektoren, som Stortinget enstemmig vedtok i 2024, er i dag underfinansiert. Løsningen kan bli å redusere Forsvarets fremtidige struktur. Det diskuteres allerede å kutte i antall fregatter Norge skal anskaffe. Når selv et rikt land som Norge vurderer å redusere ambisjonsnivået i sin forsvarssatsing, er det lett å forestille seg hvilke utfordringer våre europeiske allierte står overfor.

I en slik situasjon kan det virke forlokkende å slutte seg til et besnærende resonnement om at Europa allerede har tilstrekkelig avskrekkingsevne, og at ambisjonene derfor trygt kan justeres ned. Det vises gjerne til at de europeiske NATO-landene samlet har over to millioner aktive soldater, mens Russland har rundt halvparten. Eller til at europeiske Nato-land i nominelle dollar bruker omtrent tre ganger så mye på forsvar som Russland. Problemet er at disse tallene gir et misvisende bilde.

Russland får sannsynligvis langt mer militær effekt pr. forsvarskrone enn de fleste europeiske land. I tillegg er flertallet av Natos europeiske styrker plassert langt unna alliansens østflanke – det er for eksempel over 2000 kilometer fra Paris til Riga. Geografi, reaksjonstid og evne til rask styrkekonsentrasjon er avgjørende, og her har Russland betydelige fortrinn.

Dersom krigen i Ukraina skulle avsluttes i morgen, vil Russland kunne omdisponere hundretusener av krigserfarne soldater til grenseområdene mot Nato i Nord- og Øst-Europa. Samtidig vil landet kunne gjenoppbygge sin evne til offensive operasjoner i løpet av tre til fem år. Det er på denne bakgrunnen mange europeiske land nå planlegger for å ha et troverdig forsvar på plass rundt 2030 – Tyskland har for eksempel satt 2029 som mål.

Samtidig er forholdet mellom USA og deres europeiske allierte mer anstrengt enn på lenge, og amerikanske myndigheter signaliserer en redusert militær tilstedeværelse i Europa. Dermed må europeiske land ta et langt større ansvar for eget territorium.

Trusselen fra Russland er ikke at landet vil erobre hele Europa – det mangler Russland kapasitet til – men at Moskva kan utnytte lokal militær overlegenhet langs Natos flanke til å oppnå en rask seier mot ett eller flere medlemsland, for deretter å avslutte konflikten på egne premisser.

Føre-var

Etterretningstjenesten formulerer det slik i sin årlige trusselvurdering: «Russland vil søke å avgjøre en fremtidig væpnet konflikt så tidlig som mulig. Spesielt mot en konvensjonelt overlegen motstander vil Russland søke å unngå at konflikten utvikler seg til en langvarig utmattelseskrig.»

I februar 2022 tok mange eksperter feil i vurderingen av Russlands vilje og intensjoner overfor Ukraina. I dagens debatt om trusselen mot Europas Nato-land bør derfor europeiske stater legge et tydelig føre-var-prinsipp til grunn.

Å støtte Ukraina samtidig som man styrker egen forsvarsevne er kostbart, men alternativet kan vise seg å bli langt dyrere for Europa.