Få økonomer sier det høyt, men kan høye renter bidra til høy inflasjon?

Jappetidens medisin virker åpenbart ikke når det ikke er jappetid. Den øker forskjellene, skriver Espen Rostrup Nakstad. Foto: Paal Audestad / Aftenposten

Få økonomer sier det høyt, men mange har nok tenkt tanken.

Prisveksten i Norge har bitt seg fast godt over inflasjonsmålet på 2 prosent, og sentralbanksjefen forbereder befolkningen på nye rentehopp. Dette til tross for 14 rentehevinger i perioden 2021–2023 og en styringsrente som i skrivende stund ligger på 4,00 prosent – dobbelt så høyt som i eurosonen.

Få økonomer sier det høyt, men mange har nok tenkt tanken: Kan det muligens være at disse rentehevingene ikke har dempet inflasjonen i nevneverdig grad? Kan de til og med ha bidratt til vedvarende høy inflasjon – stikk i strid med Norges Banks målsetting?

Stimulere til sparing

Fagøkonomer flest understreker ofte at økonomi er en usikker vitenskap, spesielt i vår tids omskiftelige verden. Samtidig er sammenhengen mellom renter og inflasjon allment akseptert i økonomisk teori som et «push-og-pull»-forhold der sentralbanker bevisst kan øke styringsrenten for å redusere folks forbruk og etterspørsel etter varer og tjenester.

Tanken er at dette skal stimulere til mer sparing fremfor forbruk, og at bedriftene samtidig tvinges til å holde prisene lave fordi etterspørselen reduseres.

Spørsmålet er om lavere etterspørsel virkelig fører til lavere priser i dagens marked, eller om prisene de facto økes for å kompensere for bedriftenes inntektstap? Et «rente-push» har tradisjonelt vist seg mest effektivt ved «etterspørselsdrevet inflasjon», som under jappetiden på 1980-tallet da «for mye penger jaget for få varer».

Effekten er beskrevet som mer usikker ved «kostnadsdrevet inflasjon» forårsaket av økte råvare-, energi-, valuta- og lønnskostnader. Forklaringen på dette kan være at bedriftene tross alt er helt avhengige av disse innsatsfaktorene i sin produksjon. Og siden det som regel er snakk om varer og tjenester folk flest trenger i hverdagen, blir det også mer nærliggende å dekke rentekostnadene gjennom prisøkning, særlig på basisvarer som strøm, drivstoff, klær, mat og bolig som i prinsippet alltid «selger seg selv».

Snevre rammer

Det kanskje mest brukte argumentet i rentedebatten er at forventninger om et godt lønnsoppgjør drives av høy prisvekst, og at prisveksten derfor for all del må holdes lav.

Spør du folk flest, får du også et annet svar: Forventningene til – og det opplevde behovet for – økt lønnsvekst drives mest av høye renter. Dette er egentlig ikke så rart. Mer enn 10 prosent dyrere mat, strøm og drivstoff i perioden september 2021 til desember 2023 betyr lite for en familie når rentekostnadene samtidig øker med over 100.000 kroner for et gjennomsnittlig boliglån på tre millioner kroner.

Det er dessuten et åpent spørsmål om «folks forventninger» i det hele tatt påvirker lønnsoppgjøret i særlig grad. Det gjennomføres tross alt som et partssamarbeid med snevre fastlagte rammer og en arbeidsgiver- og arbeidstagerside som begge kjenner dyrtiden på kroppen.

Det er når man skal vurdere behovet for å dempe etterspørselsdrevet inflasjon, at man fort glemmer at gjennomsnittsnordmannen faktisk ikke er helt gjennomsnittlig.

Befolkning og virksomheter deler seg i praksis i to grupper: en gruppe uten netto lån som tjener stort på investeringer i et marked med vedvarende høy rente, inkludert finansielle foretak. Og en gruppe med lån bestående av norske husholdninger, kommuner, sykehus, boligbyggere og andre ikke-finansielle foretak.

Den sistnevnte gruppen har en samlet gjeld på svimlende 7876 milliarder kroner (SSB 2026) og vil betale anslagsvis 400 milliarder kroner i renter i 2026.

At ytterligere gjeldsøkning for denne gruppen i seg selv skulle dempe inflasjonen i Norge, er egentlig ganske illusorisk.

Jappetidens medisin virker åpenbart ikke når det ikke er jappetid. Den øker forskjellene.

Negativ spiral

Det er i praksis vanskelig å se noen kausal sammenheng mellom norske rentejusteringer de siste tre årene og endringer i kronekurs og prisstigning. Tvert imot ser det ut som importerte energi- og varepriser er de store driverne av inflasjonen i Norge, som i praksis har ligget rundt 3 prosent siden oktober 2024.

Forklaringen på det innenlandske bidraget til prisveksten kan faktisk være enklere enn vi tror. Når norske næringsaktører påføres høyere rente- og varekostnader i et konsumentmarked preget av dyrtid, har de få andre muligheter enn å øke prisene på egne varer og tjenester. Dermed kan man ane konturene av en negativ spiral: Økt prisvekst bidrar til høyere rente, økte renter bidrar til økt prisvekst, og økt prisvekst kan igjen få sentralbanken til å heve renten.

Antagelsen styrkes av at de store driverne av konsumprisindeksen fra januar 2025 til januar 2026 (3,6 prosents økning) ikke var luksusvarer fra en svunnen jappetid, men husleie, bil og strøm. Altså vare- og tjenestekostnader folk flest kan gjøre fint lite med fordi de er helt avhengige av dem.

Verdt å nevne våre naboland

Foruten konsumprisindeksen er også kronekursen blitt tillagt betydning for Norges Banks rentebane. Kanskje er det verdt å nevne at våre naboland har vesentlig lavere inflasjon enn oss til tross for styringsrenter på bare 1,75 prosent (Sverige) og 1,60 prosent (Danmark). De har dessuten vedvarende sterkere kronekurs.

Årsakene til dette kan være mange og sammensatte, men underbygger på ingen måte noen kausalitet mellom høy rente og styrket kronekurs i land vi ofte sammenligner oss med, og som i likhet med oss er netto-eksportørland.

Flere økonomijournalister har likevel, med rette, minnet oss om at dagens norske styringsrente på 4,00 prosent egentlig ikke er historisk høy, og at rentenivået var tre ganger høyere på 1980-tallet. De samme journalistene glemmer imidlertid å opplyse om at skattefradraget for boliglånsrenter den gang var opp mot 70 prosent (i dag 22 prosent), og at folk flest hadde betydelig lavere belåningsgrad, hvilket i praksis bidro til vesentlig lavere rentekostnader enn i dag.

I 1986, året før jappetiden gikk over i en bankkrise, hadde bare 12 prosent av norske husholdninger en gjeld som var mer enn dobbelt så høy som deres samlede årsinntekt. Statistisk sentralbyrå anslår i dag at over halvparten av norske husholdninger har en gjeldsgrad over 200 prosent, og at denne utgjør totalt 4675 milliarder kroner. Mest alarmerende er det at gjelden fortsatte å vokse med hele 4,4 prosent i 2025.

Kan det tenkes at en lavere rentebane i Norge faktisk vil bidra til lavere prisvekst, rett og slett fordi bedriftene ikke lenger må velte like store kostnader over på sine kunder?

Kan det rett og slett være at en styringsrente som den svenske og danske ville gitt oss tilsvarende lav prisvekst – på rundt 2 prosent? Det er lov å tenke tanken.