Eva-Irene har fått 250.000 brev

5 days ago 16

Nisser, julemus, glasskuler, julekort, rødt, grønt, glitrende sølv og gulv. På Tregaardens Julehus i Drøbak bugner det av jul – året rundt.

Mye av pynten, nissene, musene, ja, selv de malte julekulene, er det en og samme kvinne som står bak. Sjansen for at du treffer på henne ute i butikken, er ikke stor. Går du derimot helt bak i lokalet, inn en dør, gjennom en liten gang og inn en dør til, da finner du henne.

På et grønnmalt kontor, innimellom julebøker, permer og en drøss av brev til nissen, sitter Eva-Irene Johansen (82).

Det var hun som åpnet denne butikken for over 40 år siden, sammen med ektemannen Willy.

De to visste det ikke den gang, men åpningen av butikken skulle bli til et aldri så lite juleeventyr for familien deres.

Ja, faktisk skulle familieforetaket deres føre til en liten omskriving av julehistorien: At julenissen, i alle fall den norske, holder til i Drøbak.

– Vil du ha kaffe, eller bare Farris?

Johansen peker mot et lite bord ved vinduet på kontoret sitt. Det er mange år siden hun kunne klappet seg selv på skulderen og med god samvittighet gått inn i pensjonistlivet, men det har aldri kommet på tale.

Hun kunne ikke drømme om å forlate denne jobben, som går langt utover det å drive en butikk som selger julepynt. Selv står hun nesten aldri bak kassen. Den jobben er det datteren og barnebarnet hennes som tar seg av.

– Jeg jobber hver dag, men jeg går som regel hjem rundt klokken 15, sier Johansen, tilsynelatende uten å reflektere videre over at mange vil anse det som fulle arbeidsdager.

Langs veggene her inne står bokhyller stappfulle av permer, bøker og kasser med post. Johansen tar vare på alt.

Her er det mange tiår med historie.

– Vi har altså opplevd så mye at du vil ikke tro det, sier hun, og åpner den ene flasken med kullsyrevann som står på bordet.

Ute i butikklokalene henger det bilder som dokumenterer en liten del livet hennes som «julemor». Bilder fra besøk av kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit, og fyrst Albert II av Monaco, pryder blant annet veggene her inne.

Et bilde viser en yngre versjon av Johansen, smilende på tur i Japan.

I et hjørne, atskilt fra resten av butikken, står en pult med postkort og skrivesaker. Og fra taket henger et skilt hvor det står «Julenissens postkontor».

250 000 brev.

Et arkiv så stort at det nå er katalogisert og digitalisert av Museene i Akershus.

Daglig dumper de fortsatt ned i postkassen til Tregaardens Julehus, fra barn og voksne over hele verden.

– Se her, hva som kom i dag, sier Johansen og reiser seg.

Hun går bort til pulten sin og henter en konvolutt som inneholder en liten lapp. Brevet er sendt fra Kina. Som med svært mange brev fra land utenfor Skandinavia, ligger det ingen tradisjonell ønskeliste i konvolutten.

Disse brevene inneholder i stedet ønsker om levevilkår, helse, skolegang, rettigheter og drømmer.

I dag fikk hun også et brev fra Canada, der en kvinne forteller at hun jobber med barn i et reservat for en urbefolkning, og ber om en bekreftelse til disse barna om at julenissen finnes.

– Svarer du på alle brevene du får?

– Å nei, det har jeg ikke sjans til. Men dette skal jeg svare på, sier hun, og vifter med brevet fra Canada.

Men hun åpner og leser alle.

Det var i 1976 at eventyret startet. Ektemannen, som var økonom og salgssjef i et større firma, bestemte seg for å si opp jobben for å starte sitt eget agentur. Johansen var apotektekniker, men sa opp jobben sin for å bli med ham. De har alltid holdt til i Drøbak.

I tillegg til å være ektemannens sekretær, startet hun sin egen hobbybutikk.

På den tiden, hvis du ville ha modeller å vise frem, måtte du lage dem selv. Og det gjorde hun. Under krigen var det vanskelig å få tak i juledekorasjoner, så Johansen lærte seg å lage dem selv. En syssel hun hadde tatt med seg over i voksenlivet. Etter hvert ble det en hobby hun og ektemannen delte.

Kunder som så modellene, ble begeistret for dem og ville kjøpe. Så begynte større firmaer å ta kontakt for å få tilgang til Johansens hjemmelagede pynt.

Det som startet som en hobbybutikk, ble til et showroom for julepynten. Ekteparet fikk pressedekning, og bestemte seg til slutt for å åpne julehuset som er her i dag.

– Den gangen var det ingen som markedsførte den norske julen i Norge, forteller Johansen.

Ektemannen har nå trukket seg tilbake fra den daglige driften, og Johansen er den som har hovedansvaret.

Fem brev Eva-Irene Johansen husker godt

«Jeg ønsker meg at bestefar kan få nye tenner til jul, slik at han kan spise julemat sammen med oss», England.

«Mammaen min har vært syk lenge, og jeg vil gjerne flytte til henne, men det kan jeg ikke. Jeg er glad i å tegne, kanskje nissen vil gi meg tegnesaker til jul», Norge.

«Jeg ønsker meg en tvillingbror til jul», Norge.

«Jeg er så redd for faren min når han skal på jobb», USA, etter terrorangrepet 11. september 2001. Brevet førte til at lokalavisen reiste til New York med en julenisse fra Drøbak, for å møte denne gutten.

«Jeg ønsker meg en kjæreste, men hun må ikke være høyere enn 155 cm», Japan.

For å fortelle historien om alle brevene til nissen som kommer hit hvert eneste år, må vi tilbake til etterkrigstiden. I 1947 ble det nemlig sendt et juletre fra Oslo til London, som takk til britene for hjelpen under krigen.

Johansen forteller at nyhetskanalen BBC oppfordret alle britiske barn til å skrive til julenissen i Oslo, for å takke for julegranen.

Og brevene kom. Først til Oslo kommune.

– Og det rullet og gikk i år etter år. Først ble brevene håndtert av kommunen, og deretter Oslo Promotion, som i dag kan sammenlignes med VisitOslo, forteller Johansen.

– Etter at de hadde hatt ansvaret for brevene i et år, fikk vi en telefon fra dem, som lurte på om vi kunne samarbeide om juleposten.

Johansen tok kontakt med Frogn kommune, og lurte på hva de syntes om at den norske julenissen fikk adresse i Drøbak.

– De ble i fyr og flamme, ler Johansen, og forteller at det mot slutten av året i 1989, kom et vedtak i formannskapet i kommunen, som sa:

«Så langt formannskapet kjenner til, må den norske Julenissen være født i Drøbak. Inntil annet er bevist, anses dette som en vedtatt kjensgjerning med de konsekvenser dette måtte få i praksis.»

– Du kan jo tenke deg! smiler Johansen.

Postvesenet godtok at julenissen fikk egen postadresse i Drøbak, og et eget poststempel. Men så:

– Samarbeidet om juleposten hadde kun vart i et år da Oslo Promotion trakk seg, sier Johansen.

– Da satt vi her, som privatpersoner, med hele greia.

En rekke små hendelser gjorde at gjetordet om den norske nissen spredte seg. Journalister som reiste verden rundt for å lete etter den virkelige julenissen, promotering av nissene og butikken i Drøbak under OL på Lillehammer, samfunnstopper og forretningsfolk som tok turen innom med familiene sine.

Sånt blir det presseoppslag av – og en vanvittig pågang av julekort og andre forespørsler til det lille familieforetaket i Drøbak.

I hyllene på kontoret hennes står det tett i tett med permer, hvor hun har tatt vare på avisoppslag, henvendelser og andre minner fra årene som har gått.

Også denne VG-artikkelen havner nok der.

Det ene brevet hun har i arkivet sitt, er fra noen gutter som jobbet med det nyoppståtte fenomenet World Wide Web. Et brev, der altså. Ikke en e-post.

Hun ler.

– Ingen visste hva internett var den gangen. Jeg skjønte ingenting.

Guttene hadde fått i oppdrag å lage en norsk side til dette internettet, hvor nissen var valgt ut som tema. De kom på besøk til Johansens julehus, og like etter lanseringen av nettsiden, sto det på forsiden av en stor, australsk avis:

«The Santa is in Drøbak, Norway.»

– Dette har altså vært så spennende! Ikke i min villeste fantasi kunne jeg drømme om hva vi har vært med på. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle sitte og lese brev fra 60-70-åringer fra andre siden av jorden, som forteller om livssituasjonen sin.

Det var i 2019 at Museene i Akershus (MiA) tok kontakt og ville ta vare på brevene som var sendt til Tregaardens Julehus siden slutten av 80-tallet. På MiAs nettsider kan du lese om prosjektet. I første omgang tok de imot brev fra 1989-2019, og disse er nå ferdig digitalisert og tilgjengeliggjort på Arkivportalen.no. Senere har de også tatt imot brev fra 2020–2022.

Johansen forteller om hvordan museet brukte ordet «kulturhistorie» for å beskrive den enorme mengden med brev som Johansen og familien satt på.

– Å kunne gå gjennom dette materialet, se hva unger har ønsket seg, hvordan tankegangen til barn var før og etter internett, hvordan internett har forandret samfunnet vårt ...

Hun byr et hjertesukk.

– Norske barn i dag, de skriver som griser, for de har ikke lært håndskrift. De skriver på nettbrett! Så kommer du på andre siden av jorden, og der er det rene skjønnskriften. Andre tenker kanskje ikke på det, men jeg går jo gjennom dette hver dag.

– Det kommer fortsatt brev hver dag?

– Hver dag.

Hun mener også å legge merke til at barn blir raskere store i dag. Tidligere kunne ti år gamle barn ønske seg leker. Det gjør de ikke lenger.

– Og det jeg helt tydelig ser, er at når det skjer ting i verden, så speiles det i brevene. Dette har vært en fantastisk måte å bli kjent med mennesker på.

Det kunne kanskje tenkes at den som jobber med julen hele året, sliter med å finne julestemningen når høytiden kommer på ekte.

Langt ifra.

– Jeg pynter til jul hjemme, men bare med de tingene vi har fra da vi var barn. Jeg har ikke nisser i hvert hjørne, men jeg har lys, juletre, arvepynt og sånt noe. Tradisjonell julemat og alt, sier Johansen.

– Det blir to vidt forskjellige ting. Den julen jeg har hjemme er en helt annen jul enn den som er her.

Endelig kommer julen! VGs magasin Julegøy er fullstappet med oppgaver, vitser, oppskrifter og historier for de minste. Magasinet er på 100 sider, og kan kjøpes i vår nettbutikk (gratis frakt! )