Europas farlige spill

Vår politikk fra 1940-tallet om å ikke sende våpen til krigførende parter, er forlatt. Vi støtter Ukrainas droneproduksjon gjennom samarbeid med det ukrainske selskapet Fire Point (som etterforskes for korrupsjon). Og fra april i år deltar Norge i prosjektet «Build Ukraine» som skal sette Ukraina i stand til selv å produsere mellomdistansedroner for å kunne angripe sivile mål langt inne på russisk territorium.

Åpen

Krigen endrer nå karakter. Slagmarken flyttes delvis fra Ukraina til direkte krig med droner mot Russland på russisk territorium. Under den kalde krigen ville det vært utenkelig å angripe Sovjetunionen på deres eget territorium. Det skjedde verken under Sovjets invasjon i Ungarn (1956) eller i Tsjekkoslovakia (1968). Dette er en rød linje for Russland, som europeiske ledere, inklusive norske, ikke ser ut til å forstå.

Ukraina krysset denne linjen i juni 2025 med angrepet på en russisk flybase med strategiske bombefly, og angrepet på Putins residens i Valdai desember 2025. Anført av Støre, Stoltenberg og Barth Eide støttes dette dypt problematiske og hasardiøse spillet av alle politiske partier på Stortinget. At Russland er en like stor atommakt som Sovjetunionen var, ser ikke ut til å vekke bekymring.

På russisk side øker presset mot president Putin om å reagere på disse angrepene og få en slutt på krigen. Ikke ved å gi opp, men ved å eskalere. Kostnadene for Russland er store, og fra russisk side gjøres det nå klart at droneproduksjon i Europa som brukes til angrep dypt inne i Russland, anses som legitime mål for Russland, dvs. at mål i Europa inklusive Norge kan bli angrepet. Russland ser ut til å kunne være villig til å gjøre det som Ukraina/NATO/EU gjør – bringe krigen utenfor Ukraina.

Karaganov, en innflytelsesrik russisk statsviter, har tatt til orde for å bruke atomvåpen mot Europa. Han er ikke alene om å mene dette. Et atombærende missil mot Norge (eller et annet sted i Europa) er dessverre ikke utenkelig.

EU, ledet an av utenrikssjef Kaja Kallas, har ført en uforsonlig linje overfor Russland, og fått helhjertet støtte fra hjemlige politikere som Ine Eriksen Søreide, Peter Frølich og Guri Melby.

Norske myndigheter må bryte med dette og begynne å snakke med Russland, åpne dialog, vende tilbake til diplomati. Man må innse at også Russland har sikkerhetsinteresser. Det er fortsatt mulig å unngå full krig mellom Russland og Europa, men da må våre ledende politikere slutte med sitt uhyre farlige spill, med det norske folk som innsats.

Åpen