EU er ikke det EU var, og EØS er ikke lenger nok

Verden og EU er annerledes enn da EØS-avtalen ble signert i 1992, skriver Marianne Riddervold. Foto: Yves Herman, Reuters/NTB

Verden og EU er i rask endring. Handelshindringer for jernlegeringer er bare det første tegnet på utfordringene Norge vil møte.

Verden og EU er annerledes enn da EØS-avtalen ble signert i 1992. Prinsipper som frihandel, gjensidig avhengighet og internasjonalt samarbeid har vært så grunnleggende for EU og for unionens forhold til omverdenen at samarbeid og gjensidig avhengighet ofte omtales som en del av «EUs DNA».

Spoler man frem til 2025, ser man at gjensidige avhengigheter nå anses som sårbarheter.

EU vil redusere sin avhengighet av andre (inkludert USA), trygge forsyningslinjer, beskytte egen industri, styrke sin konkurransekraft og beskytte borgerne mot ulike sikkerhetstrusler.

Toll på jernlegeringer illustrerer noen av disse målsetningene. Men det illustrerer også en mye større utfordring Norge står overfor, nemlig at Norges tilknytning ikke er tilpasset dagens EU.

Med EØS som grunnstamme i et lappeteppe av avtaler er Norges forhold til EU basert på at det indre markedet er kjernen i EUs politikk, og at man enkelt kan skille det indre markedet fra andre politikkområder.

Men når EU i raskt tempo utvikler politikk på områder som helse og sikkerhet og i tillegg utvikler en sektorovergripendesektorovergripendeEn politikk som gjelder flere virksomhetsområder, samfunnsområder. politikk, passer ikke denne tilknytningen like godt med virkeligheten. For Norge, som i noen tilfeller ønsker unntak og andre ganger deltagelse, er EUs utvikling utfordrende.

EU styrker forsvar og sikkerhet

Sikkerhetsfokuset illustrerer hvordan EU i økende grad utvikler ny og ofte sektorovergripende politikk, og hvorfor dette er vanskelig for Norge.

EU styrker europeisk forsvar og sikkerhet gjennom å tilrettelegge for finansiering og forsvarsproduksjon og ved å utvikle ulike mekanismer for å håndtere bredere sikkerhetstrusler som cyberangrep og desinformasjon.

Men sikkerhet spiller i dag også over i de andre av EUs mange politikkområder: i handel, toll, konkurransepolitikk, industripolitikk og landbrukspolitikk. Og mye mer.

Når nesten alt EU gjør, er knyttet til sikkerhet, konkurranseevne og strategisk autonomi, er ikke EØS-avtalen og Norges over 100 andre avtaler lenger nok for å sikre norske interesser.

På noen områder, som når EU innfører handelshindringer for å beskytte europeisk industri, styrke europeisk forsvarsproduksjon eller sikre hjemlig produksjon av viktige varer, må Norge be om unntak eller argumentere for at EØS-avtalen betyr at Norge skal være innenfor fellesskapet.

På andre områder, som når EUs mange politikkområder knyttes til forsvar og sikkerhet, trenger Norge ofte egne bilaterale avtaler for å kunne delta. Deltagelse i EUs romprogram er et eksempel på det siste: Når EUs satellittbaserte tjenester og data skal brukes også til forsvarsformål, er ikke EØS-avtalen tilstrekkelig for å sikre en avtale, og bilaterale avtaler må inngås i tillegg. Selv om Norge har en partnerskapsavtale om forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid, gir den ikke automatisk tilgang til EUs mange nye initiativer på feltet.

Skiller tydeligere mellom medlemmer og andre land

På samme måte som med toll koker spørsmål om deltagelse eller unntak dermed ned til EUs vilje til å ha med Norge.

Ja, som Eldring-utvalget påpekte – EØS hjelper. Og EU har et ønske om å samarbeide tett med land som Norge og Storbritannia når Europa nå skal bygge et forsvar som er mer uavhengig av USA.

Men muligheten for deltagelse eller unntak hviler på at både EU-kommisjonen og EUs medlemsland ser norsk deltagelse som nyttig. Eller i det minste at norsk deltagelse eller unntak ikke er i strid med sterke nasjonale interesser.

Sårbarheten dette gir Norge, illustreres igjen med handelshindringer på jernlegeringer. Ikke unaturlig setter medlemslandene egne og EUs felles interesser foran norsk deltagelse så lenge dette er i tråd med internasjonalt handelsregelverk.

EU skiller etter brexit også tydeligere mellom medlemmer og andre land. Da Norge ville være med i EUs helseunion, så vi dette tydelig: Norge får delta i vaksinesamarbeidet, men ved alle andre kriser med helseimplikasjoner (ikke tenk for lenge på hva det vil si) er ikke Norge automatisk med i de mange mekanismene EU vil iverksette.

Norge kan fortolke regelverket annerledes enn EU. Men uenigheter løses i siste instans politisk. Der det er tvil (og så lenge det er i tråd med internasjonale regler), er det i siste instans kommisjonens vurderinger og medlemslandenes interesser som bestemmer om det holder med EØS, om Norge skal få unntak, eller om nye avtaler er nødvendige for deltagelse. Og i så fall om og når slike avtaler skal inngås.

Med et EU i rask endring vil vi se utfordringer på stadig flere områder.

EU er ikke det EU var, og EØS er ikke lenger nok.