Etter ett år med sykemelding var jeg livredd for å gå tilbake til arbeidslivet

Du må kjempe deg gjennom skam, tvil og frykt, og tvinge deg selv til å være sårbar. Først da forstår man hvorfor så mange velger å tie.

Etter ett år med sykemelding var jeg livredd for å gå tilbake til arbeidslivet. Ikke fordi jeg ikke elsker jobben min, eller fordi jeg mangler kompetanse. Men fordi det setter dype spor å bli mobbet på arbeidsplassen. Det setter seg i kroppen. Det knuser selvtilliten og får deg til å tvile på deg selv.

Det verste er at du etter hvert begynner å tro på det selv. Når du over tid opplever baksnakking, ekskludering eller hvisking i krokene, begynner du å lete etter feil hos deg selv. Søvnløse netter går med til det samme spørsmålet: Er det faktisk jeg som er problemet?

For meg var svaret nei. Jeg gjorde aldri noe for å fortjene det. Likevel var det jeg som satt igjen med skammen, tvilen og følelsen av å være feil.

Å sette ord på det som hadde skjedd, ble et viktig vendepunkt. Det ga meg muligheten til å ta eierskap til min egen historie. Møtet med en ny leder og en ny arbeidsplass ga meg håp om at en vei tilbake var mulig. Det minnet meg også på noe viktig: De fleste mennesker møter slike historier med forståelse, respekt og omsorg.

Samtidig gjorde den nye hverdagen noe smertefullt tydelig. Hvor unormalt det jeg hadde opplevd faktisk var.

Det som skuffer meg mest når jeg ser tilbake, er ikke bare handlingene til enkeltpersoner, men systemet rundt. Hvor maktesløs man kan føle seg når arbeidsmiljøet blir giftig. Hvor ofte løsningen i praksis blir at den som blir utsatt, må slutte eller flytte på seg, mens de som skaper frykt og ekskludering blir værende.

For omverdenen ser det kanskje bare ut som en kollega som har byttet jobb. De ser ikke hva det kostet. De ser ikke søvnløsheten, angsten eller kampen for å bygge seg opp igjen. Og de ser heller ikke at de som sto bak, ofte slipper unna uten konsekvenser.

Vi snakker mye om mobbing blant barn. Vi lager handlingsplaner, temauker og kampanjer. Men mobbing blant voksne er fortsatt et tabu. Kanskje fordi det er ubehagelig å erkjenne at det skjer på arbeidsplasser som skal være profesjonelle og trygge. Kanskje fordi det er lettere å flytte på den som blir syk, enn å gjøre opp med kulturen som gjorde vedkommende syk.

Jeg er takknemlig for den nye starten jeg har fått, og for menneskene jeg møter på jobb i dag. Men nettopp derfor vet jeg også hvor unødvendig det er at mennesker blir syke av å gå på jobb.

Ingen skal måtte velge mellom egen helse og yrkesstolthet.

For når den som blir mobbet må pakke sakene sine og gå for å få fred, har vi egentlig løst problemet? Eller har vi bare gjort det usynlig?