Etter at Markus Rooth vant OL-gull, fikk han en uventet henvendelse fra superstjernen: – Veldig surrealistisk

Da Markus Rooth (23) så mamma gråte på tribunen, skjønte han omfanget av OL-bragden i Paris.

Markus Rooth visste at han hadde kontroll på konkurrentene etter to lange dager på Stade de France. Han trodde han var forberedt på hvordan et OL-gull ville føles, en drøm som ble unnfanget da han som seksåring så spydkaster Andreas Thorkildsen vinne i Beijing i 2008.

Et gull i en unorsk øvelse skulle i hvert fall ikke komme som et sjokk, tre år etter at Karsten Warholm og Jakob Ingebrigtsen flyttet grenser og banet vei for andre nordmenn i Tokyo-OL.

Men idet Markus Rooth passerte målstreken etter 1500-meteren i striregnet på det blå dekket i Paris, slet Nordstrand-gutten med å ta opplevelsen inn over seg:

«Hva skjedde nå? Har du vunnet OL-gull i tikamp som 22-åring? I ditt første OL? Det var jo ikke meningen!»

Utladningen. Euforien. Lettelsen. Tomhetsfølelsen. En lapskaus av følelser. Så løftet han blikket mot tribunen.

– Jeg så mamma gråte. Alle rundt var så glade.

Markus Rooth studerer Marvin Hallerakers tegning etter å ha mottatt Aftenpostens gullmedalje. Foto: Olav Olsen

Selfie-kjøret

Fire måneder senere er familien Rooth samlet i hjemmet på Nordstrand. For prestasjonen lørdag 3. august får Markus Rooth Aftenpostens gullmedalje, en pris som deles ut for årets bragd i norsk idrett.

Juletreet er pyntet. Mamma Mette tripper frem og tilbake og organiserer, pappa og trener Espen ler høyt og hjertelig av historiene som fortelles, søstrene Kajsa og Martine følger med i bakgrunnen, mens Markus selv møter oss i de rosa tøflene han har fått tilsendt av et stort skomerke, som nå også er hans sponsor.

– Er de ikke fine? spør OL-vinneren.

For få måneder siden gikk han uforstyrret på Karl Johan. Nå blir han kjent igjen over alt. «Alle» skal ha selfie, men det er få som vil ha autograf. For det er som Markus sier, ingen går med penn og papir i 2024.

– Er du fortsatt den jordnære gutten?

– Jeg har alltid sett på Karsten, Jakob og Andreas som kule mennesker. Jeg tenkte at hvis jeg også vant OL-gull, ville jeg føle meg akkurat slik som jeg så på dem som personer. Men nå har jeg vunnet OL og føler meg akkurat som jeg gjorde i august i fjor. Jeg er olympisk mester – og jeg er fortsatt meg. Det er litt rart.

– Du hadde en annen forestilling av det å bli olympisk mester?

– Ja, egentlig. Jeg vant OL-gullet før planlagt, målet var å være i form i 2028 og forsøke å vinne der. Plutselig gikk det bra i 2024, som var veldig stas, men trodde jeg skulle føle meg kulere. En olympisk mester pleier å være noen jeg ser opp til. Men jeg ser ikke opp til meg selv.

– Du fikk i hvert fall et kraftig løft på Instagram-kontoen?

– Tallene mine på Instagram gikk opp, men jeg har ikke klart å koble følgere opp mot ordentlige mennesker.

– Hadde du varslinger på under OL?

– Nei, jeg hadde heldigvis ikke det. Jeg hadde heller ikke telefonen med meg før etter øvelser, pressekonferanse og dopingkontroll. Det gikk to og en halv time før jeg så på telefonen. Men det tok jo helt av. På syv timer fikk jeg 50.000 nye følgere.

Markus Rooth og det norske flagget ble liggende på det blå dekket på Stade de France etter at OL-gullet i tikamp var sikret. Foto: Fabrizio Bensch, Reuters

Skjema til OL-gull

Markus og pappatrener Espen snakker vanligvis ikke om mål og medaljer, for dem ligger fokuset på hva som skal gjøres for å prestere best mulig, altså treningshverdagen. Men før de to lange OL-dagene på Stade de France hadde de satt opp en prognose basert på konkurrentenes sesongbeste og resultater. Prognosen fortalte at Markus skulle være nummer 11 etter dag én, og annenplass sammenlagt etter dag to. Men han var nummer syv etter dag én. Da visste far og sønn at det var store muligheter lørdag 3. august.

For mange hjemme i Norge var det et sjokk at han var i gullkampen. Men ikke for team Rooth, de visste bedre.

– Vi så bare på hverandre og tenkte at vi lå bra an. Vi visste at øvelsene på dag to kunne bikke det i min favør.

Han fløy over lista i stavsprang til personlig rekord. Han noterte også personlig rekord i spyd. Da ledet han med solid margin før den avsluttende 1500-meteren.

Men det kan skje uhell når 15–20 mann løper i felt. Da var det betryggende at lagkameraten Sander Skotheim, som fikk sitt OL ødelagt i stavsprang, stilte som harehareFartsholder i et løp på mellomdistanse og langdistanse. Navnet kommer fra engelsk rabbit, og viser til lokkeharen som nyttes for å få veddeløpshunder til å løpe fort i hundeveddeløp.. Gullet var aldri truet.

– Det var en trist situasjon for Sander, det var ikke sånn det skulle ende for ham i OL. At han da stilte opp og hjalp meg på 1500-meteren, var fantastisk. Det var kanskje ikke det som avgjorde at jeg vant OL, men han bidro til trygghet i en allerede stresset situasjon.

– Det ble et bilde på kameratskap og samhold?

– Jeg håper at jeg ville gjort det samme om jeg var i samme situasjon. Jeg liker å tro det. Som tikjemper er det mye mindre fiendtlighet, fordi vi er sammen i så mange timer. Når du er fra samme land og samme klubb og samme by, vil du heller at Sander skal vinne enn at en amerikaner gjør det.

Familien betyr svært mye for OL-vinner Markus Rooth. 23-åringen deler æren med lillesøstrene Martine (foran), Kajsa, pappa og trener Espen, mamma og organisator Mette. Her ved kjøkkenbordet hjemme på Nordstrand. Foto: Olav Olsen

Familiens ære

Rooth vant gullet, men det er familiens ære.

Det startet med mamma Mette Malm Rooth, som selv hadde en fin håndballkarriere i Bækkelaget og Nordstrand. Pappa Espen var en god 400-meterløper.

– Mamma startet en allidrettsgruppe på Sportsplassen på Bækkelaget da jeg var 3–4 år. Vi hoppet lengde, løp hekk og hadde det gøy som barn. Hun tenkte at vi måtte være aktive, og da var friidrett fint. Pappa hadde noen år der han jobbet mye og ble ikke involvert som trener annet enn i helger og ferier før jeg var 13–14 år. Siden det har vi ført treningsdagbok, også hva vi gjorde i gymtimene. Etter det har pappa vært med på alt, frem til det var det mest mamma.

– Har du følt noe press fordi du har foreldre som drev idrett på høyt nivå?

– Aldri! Mamma og pappa har alltid sagt; «Du trenger ikke å bli god». Men du må drive idrett fordi det er sunt for deg. Og så har de alltid sagt at det er viktig å gjøre ting ordentlig, uansett hva du prøver på. Gjøre skolearbeidet ordentlig. Gjøre treningen ordentlig. Ikke noe halvveis. Og så skal det være gøy, det er min idrettskarriere bygd på. Om det hadde vært kjipt, ville jeg ikke brukt 25–30 timer i uken på det nå når jeg allerede har vunnet OL.

– Du har vunnet det største som vinnes kan i det mest spektakulære OL i historien, hva kan du drømme om etter dette?

– Jeg kan fortsatt bli bedre i tikamp. Om jeg får en høyere poengsum med en tiendedel av tilskuerne, så er det like stort for meg personlig. Min drøm er å få ut mitt maks potensial, da har det ikke så mye å si hvor mange som ser på. Om jeg kan legge opp en dag og si til meg selv at jeg har gjort alt jeg kan for å bli så god som mulig, er jeg fornøyd. Det å vinne OL er en fantastisk bonus, og en tilleggsdrøm, men ikke hoveddrømmen og visjonen jeg har som tikjemper.

Det er ikke mange norske idrettsutøvere som er bedre trent enn Markus Rooth. Foto: Olav Olsen

Blant de best trente

En gang da Rooth var 8–9 år hoppet han høyde på Sportsplassen i halvannen time. Pappa Espen forsøkte å få med seg sønnen hjem, men Markus ble igjen. Etter en stund kom Espen tilbake.

– Da hoppet jeg fortsatt. Og så klarte jeg målet mitt til slutt, jeg tror det var 1.20 eller noe sånn. Jeg har alltid vært sånn, at jeg ikke gir meg. Det er ikke nødvendigvis det å bli bedre som gir den gode følelsen, men det å prøve å bli bedre.

– Det er ikke gullmedaljen som er drivkraften?

– Jeg har lyst å se hvor god jeg kan bli. Det er morsomt når folk spør meg hvordan jeg skal motivere meg nå, men det er akkurat den samme motivasjonsfaktoren inn i sesongen som ut av sesongen. Jeg ser fortsatt muligheten til å bli bedre.

– Er du Norges best trente idrettsutøver?

– Det er vanskelig å sammenligne idretter. Men dersom jeg hadde testet alle fysiske egenskaper med de beste utøverne i Norge, ville jeg nok scoret ganske høyt.

– Hva tar du i benkpress?

– 161 kilo. Jeg har alltid vært fysisk sterk. Jeg får mye styrke ut av lite kroppsvekt. Det handler om genetikk og systematisk trening over tid.

Markus Rooth i kjellerstuen mens han ser 1500-meteren fra tikampøvelsen i OL i reprise. Foto: Olav Olsen

– Er du blitt en rik mann?

– Det kommer an på hva man ser på som rik. Jeg tjener bedre enn en gjennomsnittlig nordmann.

Han tjente rundt en halv million kroner i prispenger på OL-gullet. Og så har han signert en bra avtale med Nike.

– Jeg er veldig fornøyd med den, men har ikke lov å si tallene.

– Men du bor fortsatt på gutterommet?

– Ja, og det er fordi jeg det er her jeg har best muligheter til å bli god i tikamp. Spesielt mamma legger mye til rette i hverdagen med kjøring og matlaging, det sparer meg for krefter. Jeg kan egentlig ikke flytte ut før en annen kan ta over de rollene etter mamma.

– En kjæreste, kanskje?

– Det hadde ikke gjort noe om jeg fant meg kjæreste, men det må passe inn i opplegget. Hun må være et tilskudd i mitt liv.

– Hvor mange frierbrev har du fått etter OL-gullet?

– Mange. Frierbrevene kommer stort sett som direktemeldinger på Instagram. Noen skriver rett ut; «vil du gifte deg med meg?». Andre ber meg på date på forskjellige kreative måter. Det er hyggelig.

– Og hva har du svart?

– Jeg har ikke svart på noen. Skal jeg svare må det bli ja eller nei. Svarer jeg nei, så er det ubehagelig. Svarer jeg ja, blir det veldig forpliktende. Men det er ikke vondt ment!

Tenniskongen og OL-vinner Novak Djokovic spurte om å få en selfie med Markus Rooth. Foto: NOVAK DJOKOVIC

Djokovic ba om selfie

Etter OL-gullet opplevde Rooth det han selv kaller en «veldig surrealistisk greie». Mellom 150 og 200 utøvere skulle hylles på en catwalk ved Eiffeltårnet. I venterommet dukket tenniskongen Novak Djokovic opp. Alle flokket seg rundt «Djoko» for en selfie, men ikke Rooth. Han hadde ikke på seg telefonen, og brydde seg lite.

I stedet kom Djokovic og spurte Rooth om å få en selfie.

– Jeg sa til ham at det føltes litt rart, for det var egentlig jeg som burde spørre om selfie. Men Djokovic var veldig hyggelig, han hadde fått med seg hva jeg hadde gjort. Han skulle airdroppe bildet til meg, men jeg hadde ikke telefon.

Det tok litt tid før Rooth fikk bildet av ham selv og Djokovic, men noen uker etter OL fikk han bildet via Casper Ruud.

– Hvor langt frem ser du i tid?

– Vi har sagt at målet er OL i 2036. Det er nok største sjanse for å prestere i nærheten av mitt potensial i 2028 og 2032, men det hadde vært gøy å være med i fire OL.

Markus Rooth ser for seg tre OL til: i 2028, 2032 og 2036. Foto: Olav Olsen / Aftenposten

Rooth studerer siviløkonomi på deltid ved BI, men det er blitt lite lesing det siste halvåret.

– Jeg liker ting med fasit, som mestringsfølelsen ved å få til en matteoppgave eller at et regnskap går opp.

– Hvordan feirer du julaften?

– Vanligvis med trening. Jeg tror pappa har lagt opp til en dobbel økt også i år. Det blir trolig sprint eller en stavøkt på formiddagen, og så styrke på kvelden.

– Får du tid til julemiddag med så mye trening?

– Ja, vi spiser skinkestek på julaften, det kommer fra farfar sin side. Men jeg veier maten ut fra kostholdsprogrammet. Jeg gjør ikke noe unntak på julaften.

– Du veier maten på julaften?

– Jeg tar skinkesteken, legger den på vekten og ser til at det blir riktig mengde. Og sørger samtidig for at det blir riktig mengde poteter.

OL-vinnere er ikke som oss andre. Heller ikke på julaften.