Ett år med Trump – slik har han endret USA

I Minneapolis ligger tåregassen som tjukk røyk over bakken, den stikker i neseborene og øynene til demonstrantene som er møtt opp.

Tre personer er nettopp blitt arrestert av maskerte agenter fra immigrasjonsmyndighetene ICE, mistenkte for å være ulovlige innvandrere eller demonstranter.

– Jeg lå på rommet mitt og var i ferd med å våkne, og jeg hørte helikoptre, skriking og fløyter. Jeg kom ut hit for å se hva som foregikk, og jeg så bare massevis av ICE-agenter, sier Gabriel Hellenbrand (29), som bor like ved.

I disse dager pleier Hellenbrand og romkamerat Hans Arvidson-Hicks (28) å kikke ut gjennom persiennene på soverommet, nervesystemet i beredskap.

Utenfor er gatene hennes endret. Landet er endret.

I denne saken kan du lese mer om:

• Den første dagen
• Demokratiske pekepinner
• Demonstrasjoner mot ICE
• Frykten for å kritisere
• Ulik virkelighet
• Hva kan skje videre?

En rekke byer har sett omfattende demonstrasjoner mot amerikanske myndigheters deportasjoner det siste året.

Foto: Nora Savosnick

– Jeg synes det er ille. Jeg vil ikke ha dem her. Jeg føler meg ikke personlig redd, men det er ille i den forstand at det er en okkupasjon. Det er en okkupasjon av byen vår av føderale styrker, sier Arvidson-Hicks.

Bare seks dager tidligere ble trebarnsmoren Renee Nicole Good (37) drept av en maskert agent fra ICE mens hun satt i bilen sin bare noen kvartaler herfra. Siden har det vært protester og sammenstøt mellom demonstranter, ICE-agenter og føderalt politi flere steder i byen.

Demonstrantene vet det ennå ikke, men i morgen skal en ulovlig innvandrer bli skutt i beinet av ICE under en arrestasjon, og protestene på ny øke i omfang og sinne, byen på nytt skape overskrifter verden rundt.

Flood the zone

Hvor begynner man egentlig, når nyhetene fra USA kommer så fort som de har gjort det siste året – det første i Donald Trumps andre presidentperiode?

Når den ene hendelsen tar over for den andre, så raskt at man ikke rekker å dvele ved alvoret i hver enkelt, og der de lange tankene og mønsteret forsvinner i selvmotsigelser om bord Air Force One og rants i caps lock på Truth Social?

Begynner man med det første? Det siste? Det mest alvorlige, hva nå det kan være?

Når NRK ringer forskere og USA-kjennere får vi et langt pheeeew i øret når vi spør hva som har vært det mest oppsiktsvekkende/alvorlige/sjokkerende i det første året av Trump 2.0.

– Hvor skal man begynne? Hvor skal man slutte? Det er nesten som et realityshow, der det er streaming 24 timer i døgnet, syv dager i uken, av all slags type vanvidd, sier Eirik Løkke, rådgiver i Civita.

– Det mest oppsiktsvekkende er vel hvor fort det har gått, hvor systematisk man har angrepet demokratiske normer på alle mulige områder, sier demokratiforsker Tore Wig, professor ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

– Hver uke tråkker Trump på liberale demokratiske normer, regler og lover. Men det kanskje verste er at han lyver så det renner absolutt hele tiden. Trump har forgiftet den amerikanske politiske kroppen, sier USA-kjenner Hilde Eliassen Restad, førsteamanuensis ved Oslo Nye Høyskole.

Dag 1

20. januar 2025. Kulden og vinden i Washington D.C. denne dagen er så bitende at innsettelsen ikke skjer ute, slik tradisjonen er, men inne i Capitol-rotunden i Kongressen. Men hvis hans støttespillere og motstandere kan enes om noe – og det er ikke mye de enes om i disse dager, i et dypt splittet land – så er det at Donald J. Trump gjør ting på sin egen måte, uavhengig av normer og tradisjoner.

Han lener seg frem for å gi kona Melania et kyss på kinnet, men når ikke frem på grunn av bremmen på hatten hennes, som skjuler øynene og alt hun måtte tenke.

I innsettelsestalen klandrer han Biden-regjeringen for å være korrupte og skadelige for USA. Han snakker om kriminelle, ulovlige innvandrere. Han snakker om at hans presidentperiode vil bli begynnelsen på en gullalder for Amerika.

– Jeg ble reddet av Gud for å gjøre USA stort igjen, sier han.

Donald Trump har i stor grad fått gjennom agendaen sin ved hjelp av presidentordrer i sin andre periode. Kongressen er gang på gang blitt stående ute i kulda.

Foto: SMIALOWSKI/Hockstein /afp/Reuters

Tonen satt

Noen timer etter innsettelsesseremonien i Capitol-rotunden satt Trump bak pulten med presidentemblemet i Det ovale kontor med en penn i hånden. Med en underskrift hvis symmetri antakelig skal gi assosiasjoner til makt og beslutningsdyktighet, benådet han over 1500 mennesker involvert i angrepet mot Kongressen den 6. januar 2021.

For demokratiforsker Tore Wig var det da aha-øyeblikket kom. Da skjønte han at Trumps andre presidentperiode ikke kom til å ligne den første, men at det kom til å gå mye lenger, mye raskere.

– Det var et veldig sterkt signal om at han aksepterer vold mot demokratiet. Da skjønner du at ja, dette er noe annet, sier Wig.

Fem demokratiske pekepinner

Demokratiindekser som forsøker å måle graden av demokrati er ofte litt ulike, men de aller fleste inkluderer disse fem kategoriene: sivile rettigheter, en uavhengig rettsstat, frie og rettferdige valg, ytrings- og mediefrihet og demokratiske spilleregler.

Trump-administrasjonen har det siste året lagt stort press på alle fem, mener Tore Wig, og gir eksempler:

Sivile rettigheter: – Sivile rettigheter handler om at borgerne har rettslig beskyttelse mot overgrep fra staten. Nå ser vi at maskerte ICE-agenter fjerner folk fra gaten i massearrestasjoner uten å identifisere seg og uten rettsordre, sier Wig.

– Folk med lovlig opphold er blitt fengslet – uten lov og dom.

En uavhengig rettsstat: – I USA ser vi at administrasjonen legger press på dommere og på høyesterett. Visepresident J.D. Vance skrev for eksempel på X at «Dommere ikke kan kontrollere den utøvende makts legitime makt,» sier Wig.

Trump har også ofte ignorert rettsavgjørelser. En undersøkelse utført av Washington Post, der journalister gikk gjennom 165 rettsavgjørelser, fant de at administrasjonen hadde motsatt seg omtrent en tredjedel av avgjørelsene.

I tillegg har han brukt justisdepartementet og justisminister Pam Bondi til å gå etter politiske motstandere.

Frie og rettferdige valg: – Dette er selve kjernen i demokratiet, sier Wig.

– Men Trump har gjentatte ganger sådd tvil om valgresultatet i 2020, da han ble slått av president Joe Biden.

Det finnes andre urovekkende tegn: Trump later til å ville gjøre det vanskeligere å stemme på demokrater, eksempelvis ved å beordre Texas til å tegne om valgdistrikter – såkalt gerrymandering – for å skaffe republikanerne flere plasser i Representantenes hus.

For ordens skyld: Demokratene har svart ved å gjøre det samme i California.

Ytrings- og mediefrihet: Trumps administrasjon har flere ganger gått til angrep på frie medier, enten ved å saksøke dem, true med søksmål, nekte adgang til Det ovale kontor for medier som ikke gjør som han liker, eller ved å blande seg inn mer direkte.

– Slikt gjør at en kultur med berøringsangst lett kan spre seg i mediebransjen, sier Wig.

På universitetene har det vært omfattende angrep på den akademiske friheten og forsøk på å sensurere studentprotester mot krigen på Gazastripen.

Demokratiske spilleregler: – At politikere har respekt for demokratiske spilleregler er avgjørende for at demokratiet skal fungere, sier Tore Wig.

– Ifølge demokratiske spilleregler skal man ikke oppfordre til politisk vold. Trump har flere ganger gjort det. Ifølge demokratiske spilleregler skal man heller ikke bruke militæret på egne borgere. Men Trump har sendt nasjonalgarden til flere amerikanske byer.

– I tillegg har han erklært «Antifa» en terrororganisasjon, selv om Antifa ikke er en organisasjon. Det baner vei for å angripe politiske motstandere under påskudd av å bekjempe terror, sier Wig.

Immigrasjonspoliti (Ice) er blitt utstasjonert flere steder i USA det siste året – ofte til store protester fra lokalbefolkningen.

Foto: Platt/SCHEMIDT/AFP/

Urovekkende

Eksemplene over er bare noen få av totalen. Og det totale bildet er svært urovekkende, mener demokratiforskeren.

– Det kan være problemer med enkelte av disse fem indikatorene i demokratier, men når alle blinker rødt samtidig og utviklingen går så raskt, mener flere demokratiforskere at USA ikke lenger er et fullt demokrati og nå er en form for autoritært regime. Jeg mener også det.

Det aller mest oppsiktsvekkende, synes han, er hvor fort det har gått.

– Jeg hadde sett for meg at det ville skje, men at det ville vært mer gradvis, sånn som for eksempel i Ungarn, der man har tatt én og én sektor. Men her har det gått så fort og så radikalt på alle områder.

Demonstrasjoner mot ICE

På gaten i Minneapolis har noen på seg munnbind som beskyttelse mot tåregassen. En mann i joggedress holder et skilt som sier «ICE = Domestic terrorism».

Pastor Jennifer har tatt turen fra kirken på hjørnet og ut i gaten. Hun står der i skjørt og prestekjorte, blant fløyting og tuting, megafoner og tåregass og løfter armen.

– Vi er her fordi dette er lokalsamfunnet vårt. Som følgere av Jesus mener vi det er viktig å være blant folk, å vise medfølelse og kjærlighet, sier hun og vender seg mot ICE-agentene midt i veien.

– Dette er ikke kjærlighet, dette er ikke medfølelse.

Frykten for å kritisere

Allerede i begynnelsen av mai i fjor, korte tre år og en halv måned etter innsettelsen av Trump, slo de prominente demokratiforskerne Steven Levitsky, Daniel Ziblatt og Lucan Way det fast i en lengre kommentarartikkel i New York Times:

USA er ikke lenger et demokrati, men har glidd over i et valgautokrati (competitive authoritarianism).

Forfatterne er ingen hvemsomhelst, men verdenskjente forskere som studerer hvordan demokratier dør, og Levitsky og Ziblatt fra Harvard-universitetet er forfattere av den bestselgende boken How Democracies Die. De skrev:

«Når borgere må tenke seg om to ganger før de kritiserer eller motsetter seg regjeringen fordi de med rette kan risikere gjengjeldelse fra myndighetene, lever de ikke lenger i et fullt demokrati. Med denne målestokken har USA krysset grensen inn i et valgautokrati.»

De trakk frem en hel rekke eksempler, som at Trump oppfordret justisdepartementet til å gå etter motstandere, tok ut søksmål mot kritiske medier, gikk etter advokatfirmaer som representerte politiske motstandere eller trakk finansiering til universiteter som ikke gjorde som han ville.

«Det er bemerkelsesverdig at disse angrepene mot motstandere og mediene har skjedd med enda større hastighet og kraft enn tilsvarende handlinger utført av folkevalgte autokrater i Ungarn, India, Tyrkia eller Venezuela i løpet av deres første år i embetet,» skrev forskerne.

– Vi kan datere 2025 som året USA gikk fra et tiår med demokratisk tilbakegang til å bli et «valgautokrati», sier Hilde Restad, som i fjor utga boken «USA – en nekrolog?», der hun beskriver utviklingen.

– Det USA vi alle er godt kjent med, som vokste frem etter andre verdenskrig, er ikke lenger. USA er over i en annen historisk æra nå – som reflekteres i at den gamle verdensorden er over – og da må vi bruke andre verktøy for å forstå amerikansk politikk. For eksempel må vi se til forskning på autoritære regimer, demokratisk tilbakegang og høyreekstremisme, fortsetter hun.

Motmakt og motstand

Men er det virkelig så entydig? Kan vi virkelig slå en så dramatisk konklusjon fast, etter bare et eneste kort år?

Nei, mener Eirik Løkke i Civita. USA er fortsatt et demokrati, mener han.

– Dog ikke et fullverdig demokrati. Det får ikke toppscore. Men se på følgende: Vi hadde valg i USA i begynnelsen av november, hvor Demokratene gjorde det kjempebra overalt. De er blitt satt inn, valget er blitt respektert. Mamdani er nå ordfører i New York. USA er tross alt et betydelig vanskeligere land å bli diktator i, enn veldig mange andre land. Det er mye motmakt der, motmakt på delstatsnivå. Og det er jo ikke sånn at det mangler på Trump-kritikk i pressen i USA. Slikt ser man ikke i Russland.

Likevel: Han vil ikke undervurdere de store endringene i år, alle faretegnene som er der, bruken av alle presidentordrene og tilsidesettingen av Kongressen, undergravingen av Justisdepartementet og de demokratiske normene, blant mye annet.

– Det har jo vært en skikkelig stresstest for de demokratiske institusjonene. Vi snakker her om de sterkeste endringene etter andre verdenskrig.

Ulik virkelighet

I et dypt splittet land er det ikke lett å vite hva som er sant, selv når virkeligheten er fanget på video.

Det vi vet om drapet i Minneapolis 7. januar 2026 er at Renee Nicole Good akkurat hadde levert sitt yngste barn på seks år på skolen. Hun satt i bilen, som stod midt i gaten. Muligens var hun ute for å aksjonere mot ICE. Aktivistgrupper som protesterer mot ICE i Minneapolis hevder hun var en del av deres gjeng.

Videoer viser en maskert agent som skyter inn i bilen gjennom frontruten, bilen som vingler bortover veien. En kvinne, muligens Goods kone, skriker: «What the hell have you done!»

Men forskjellige personer ser forskjellige ting på videoen:

Trump-støttespillere ser en ICE-agent som ble forsøkt overkjørt og som handlet i selvforsvar.

Trump-motstandere ser en kvinne som forsøkte å kjøre bilen sin vekk, men ble skutt av en agent som muligens innbitt mumlet «fucking bitch.»

Da seksåringen til Good la seg den kvelden, var moren ikke bare død, hun var stemplet av landets myndigheter som involvert i terrorisme.

Et slikt samfunn vil ikke demonstranten utenfor ICE-hovedkvarteret i Minneapolis leve i. Derfor står han der om kvelden med tildekket ansikt og et amerikansk flagg i hendene, vernebriller mot tåregassen. Anonym fordi han ikke vet «hvordan jobben ville ha reagert.»

– Jeg vil leve i et samfunn der ingen trenger å bekymre seg for å bli stoppet av politiet og skutt på gata, sier han.

– Jeg vil ikke at ICE skal gå rundt og kidnappe og skyte folk.

Hvordan synes han det første året med Trump har vært?

– Kjempe-tommel ned. Verre enn jeg hadde forventet.

Halvveis til halvveis

Trump er ferdig med sitt første år, han har tre år igjen av presidentperioden.

Sagt på en annen måte: Vi er ennå bare halvveis til halvveis. Hvis dette var en maraton, ville vi fortsatt hatt 31,5 kilometer igjen.

Så hva skjer, hvis denne tendensen fortsetter i tre år til?

– Da vil USA bli et mer konsolidert diktatur, hvor det ikke er noen særlig opposisjon, og hvor presidenten kan gjøre akkurat hva han vil. Og hvor det sikkert også er mer voldelig forfølgelse av politiske motstandere og folk som er i opposisjon mot regimet. Det er det jeg ser for meg, hvis dette bare fortsetter rett frem. Men det er jo et valg imellom her, og det er det tror jeg blir det avgjørende vannskillet, sier demokratiforsker Tore Wig.

Mellomvalget i november i år vil kunne få store konsekvenser, mener USA-kjennere. Muligens får Demokratene flertall i Kongressen, kanskje kan utviklingen bremses.

– Motstanden mot Trump-regimet er stor! sier Restad, som kaller det en «kamp om USAs sjel.»

– Selv om kanskje Demokratene i Kongressen ikke gjør en særlig god motstandsfigur, er det millioner av amerikanere rundt om i landet som gjør motstand. Og det gir meg håp, sier Restad.

– Det er avgjørende for USAs skjebne at alle de som ikke liker det Trump-regjeringen gjør, innser at de allerede lever i et valgautokrati og at de nå må gjøre motstand før det er for sent. Det nytter ikke å vente til etter mellomvalget, det nytter ikke å vente på at andre skal gjøre noe. Den neste amerikanske revolusjonen blir en revolusjon utført av stressa og drittleie småbarnsmødre i forstedene og opprørte studenter på campus, ikke rike tech-bros i California eller medieelitene som inngår forlik med Trump, fortsetter hun.

– Det blir David mot Goliat, men heldigvis vet vi hvordan den historien ender.

Bekymret

Romkameratene Gabriel Hellenbrand og Hans Arvidson-Hicks er neppe like sikre.

– Bestefaren min stemte på Trump, sier Hellenbrand.

– Han ringte meg helt ut av det blå og sa «Jeg har alltid vært stolt av deg, men nå har jeg hørt at du er demokrat. Jeg skammer meg over deg. Jeg hadde aldri trodd at du ville havne i helvete.» Min egen bestefar, sier Hellenbrand.

– Bare det å gå nedover gaten – denne truende følelsen som henger over oss, som å lure på om vi i det hele tatt kommer til å ha valg.

– Jeg er bekymret for at Trump kommer til å prøve å ikke gå av, sier Arvidson-Hicks.

– Jeg nøler litt med å si det høyt, fordi jeg ikke vil gjenta det og gjøre det sant.