Et system som presser taxinæringen mot bunnen

DEBATT: Fast Travel-systemet ved norske flyplasser blir ofte presentert som et symbol på modernisering, effektivisering og bedre kontroll med trafikkavviklingen. For mange av oss som arbeider i taxinæringen, oppleves virkeligheten annerledes.

Sjåfører må arbeide lengre dager for å oppnå samme økonomiske resultat som før.

Ordningen har utviklet seg til et system som i praksis undergraver driftsgrunnlaget for seriøse aktører og driver konkurransen mot et kappløp mot bunnen.

Dette er ikke lenger et spørsmål om tilpasning til ny teknologi eller konkurranse. Det handler om funksjonssvikt, økonomisk ubalanse og manglende ansvar i et system som påvirker en samfunnskritisk transportnæring ved landets viktigste knutepunkt.

Konkurransen er i praksis redusert til én faktor – laveste pris. Det såkalte frie taxivalget eksisterer på papiret, men når tilbud rangeres etter pris, velger kunden naturlig nok det billigste alternativet. Resultatet er kontinuerlig underbudskonkurranse. Taxi er ikke dagligvarehandel; vi har ingen mulighet til å tape på én tjeneste og hente det inn på en annen. Hver tur må bære sine egne kostnader. Når prisene presses ned, går det direkte ut over inntekten til sjåfører og eiere.

Et nasjonalt problem

Erfaringene deles av mange i næringen. Protestaksjoner, streiker og medieoppslag fra flere flyplasser i landet viser at problemstillingen ikke er lokal eller isolert. Sjåfører har reagert på inntektsfall, lange ventetider og tap av kontroll over egen arbeidshverdag etter innføring av digitale bestillingssystemer. Flere beskriver hvordan de i praksis blir passive leverandører i en plattformstyrt modell der beslutninger tas langt unna dem som utfører arbeidet. Dette speiler en bredere utvikling i norsk taxinæring etter dereguleringen av løyvemarkedet, hvor økt etablering og plattformkonkurranse har forsterket prispresset.

Systemets praktiske virkemåte forsterker utfordringene ytterligere. Bestillinger kan sendes til flere sjåfører samtidig, noe som fører til bortkastet arbeidstid og direkte inntektstap. Pris- og distanseberegninger samsvarer ikke alltid med operasjonell virkelighet, og fastpriser tar ikke hensyn til kø, vær, trafikk eller faktiske ruter. Når en tur beregnes til én pris, men reell kostnad viser seg vesentlig høyere, er det i praksis sjåføren som subsidierer systemet.

I tillegg oppstår situasjoner der kunder plukker biler utenfor bestillingssystemet, feil adresser registreres, eller turer endrer seg underveis uten at det finnes mekanismer for justering. Rangering av turer etter pris kan føre til at biler må vente i flere timer før oppdrag tildeles, mens manglende nedre prisgrense skaper en kontinuerlig priskrig. Slike forhold gjør at seriøse aktører presses økonomisk og operativt, samtidig som rapporterte regelbrudd oppleves mangelfullt fulgt opp.

Forsterker prispresset

Konsekvensene er tydelige. Sjåfører må arbeide lengre dager for å oppnå samme økonomiske resultat som tidligere. Ventetid, bomturer og feilprising kompenseres ikke, og inntekten er i praksis knyttet utelukkende til gjennomførte turer. Samtidig sikrer systemaktører, sentraler og plattformløsninger sine inntekter uavhengig av sjåførens resultat. Risikoen flyttes dermed nedover i verdikjeden – til dem som faktisk utfører arbeidet.

Utviklingen bidrar også til økt overgang til plattformtjenester, noe som ytterligere forsterker prispresset. Når konkurransen kun handler om pris, presses marginer og arbeidsvilkår gradvis nedover. For mange oppleves dette som en utvikling mot sosial dumping.

Manglende oppfølging av dokumenterte avvik og utilstrekkelig dialog med næringen forsterker situasjonen ytterligere. Når seriøse aktører ikke blir hørt, samtidig som regelbrudd og uregelmessigheter oppleves uadressert, svekkes tilliten til systemet.

Dette er ikke bare en økonomisk utfordring for enkeltaktører. Det handler om retningen en hel næring presses i – og om samfunnssikkerhet. Når sjåfører må arbeide stadig lengre dager for å oppnå bærekraftig inntekt, øker risikoen i trafikken. Taxinæringen er en del av samfunnets kritiske transportinfrastruktur, og utviklingen bør vurderes i et bredere perspektiv enn pris og effektivitet alene.

Et politisk ansvar

Særlig ved statlige flyplasser reiser dette et politisk ansvar. Myndighetene må vurdere om konkurransen fungerer etter hensikten, om antall løyver står i forhold til etterspørselen, og om arbeidsvilkårene er forsvarlige. Målet bør være en bærekraftig og seriøs transportnæring – ikke et marked der kortsiktig prispress alene definerer vilkårene.

Taxinæringen ber ikke om særbehandling. Vi ber om rammer som sikrer rettferdig konkurranse, forutsigbar inntjening og tydelig ansvar. Dersom utviklingen fortsetter ujustert, risikerer vi at viktige transportknutepunkt utvikler seg til arenaer der pris alene styrer – med svekket kvalitet, dårligere arbeidsvilkår og lavere tillit som resultat.

Et system som ikke reflekterer operasjonell virkelighet, som overfører risiko nedover i verdikjeden, og som fremmer kortsiktig prispress fremfor bærekraftig drift, kan ikke anses som vellykket. Det er på tide med en reell dialog om justeringer – før grunnlaget for seriøs drift uthules ytterligere.