Et sted der kvinnekroppen bare er, uten å være på utstilling

Filmregissøren Anja Breien gikk bort søndag, 85 år gammel.

Det var i 1975 Breien slapp et bredt publikum inn i en verden de ikke hadde sett før. Ikke på kino, i alle fall.

Det var da «Hustruer» hadde premiere. For prisen av en kinobillett kunne du nærmest få bli med i den sjarmerende og frittalende venninnegjengen til Mie, Heidrun og Kaja, spilt av Anne Marie Ottersen, Frøydis Armand og Katja Medbøe.

De tre bestemmer seg for å eksperimentere med å oppføre seg som menn. De drar på en lang rangel, desto mer oppsiktsvekkende ettersom den ene er høygravid. De sjekker opp Helge Jordal.

Når det er de tre sammen, viser de frem en kvinnelighet som ikke er presentabel eller tekkelig, ikke stilt opp for å gjøre inntrykk på noen. De hyler av latter, de diskuterer høyrøstet og åpenhjertig, de er frekke og forteller grove vitser. De er nakne sammen i badstuen, en tilforlatelig, hverdagslig nakenhet, der kroppen bare er, uten å være på utstilling.

Anja Breien hadde regi og manus på «Hustruer». Filmen vakte oppsikt og debatt, men kanskje først og fremst begeistring. Det viste seg at folk ville være i samme rom som Mie, Heidrun og Kaja, fordi det var så morsomt, så ufiltrert. Etterspørselen var så stor og så varig at det ble hele to oppfølgere, og lenge drømte gjengen bak også om å lage en fjerde film.

Dypt interessert i menn

Selv om «Hustruer» var den største publikumssuksessen, hadde Anja Breien allerede markert seg som filmskaper, og skulle fortsette å gjøre det.

Og selv om hun ble berømt for en film fortalt fra et kvinneperspektiv, var hun dypt interessert i menn og menns verden. Filmen «Voldtekt» fra 1971 handler om en ung mann som er anklaget for voldtekt, og hans vei gjennom et rettsvesen som har språk og koder han ikke mestrer.

Om han er skyldig eller ikke, ligger og dirrer som et ubekvemt spørsmål gjennom hele den nøkterne, dokumentarlignende filmen.

Svein Sturla Hungnes er lysende i sin gjennombruddsrolle, og filmen ble også invitert inn på et sideprogram under Filmfestivalen i Cannes. Breien var utdannet i Frankrike og hadde en kontinental formbevissthet som ledelsen i filmfestivalene i Cannes og Venezia skulle nikke anerkjennende til.

Alltid empatisk

For det er lett å glemme nå, som norske filmer er på triumfferd utaskjærs og kommer hjem med lovord og priser. Men Norge var en lilleputt i filmsammenheng. Det ble ikke laget mange filmer her til lands, og de som kom, bar preg av filmmyndigheter som var redde for å satse på både det som var for kommersielt og det som var for kunstnerisk utfordrende. Mye norsk film fra syttitallet føles støvete i dag, stiv og uløselig bundet til tidens politiske debatter.

Men noen kvinnelige regissører gjorde seg bemerket: Laila Mikkelsen, Vibeke Løkkeberg, og da særlig Anja Breien. Hun hadde et samfunnsengasjement og en interesse for strukturer som var typiske for tiden, men hadde alltid med seg empatien, blikket for at mennesker er sammensatte skapninger.

Det betalte seg. Da Breiens «Arven» deltok i hovedkonkurransen under Filmfestivalen i Cannes i 1980, var det for en bragd å regne. Det skulle ta 36 år før en annen norsk filmskaper ble invitert inn i samme selskap; Joachim Trier med «Louder Than Bombs».

Genuin kjærlighet

I dag huskes Breien mindre for sine historiske dramaer. Ikke så mange snakker om svenske «Den allvarsamma leken», basert på Hjalmar Söderbergs kjærlighetsroman «Den allvarsamma leken». Men både romanen og filmen er observante, humane verk om hvordan kjærligheten vektes opp mot livets andre hensyn, og ikke alltid vinner.

Anja Breien selv var en av de heldige som fikk oppleve en lykkelig kjærlighetshistorie mot slutten av livet. Hun var i begynnelsen av syttiårene da hun og den ni år eldre Thorvald Stoltenberg ble et par. De skulle holde sammen frem til hans død i 2018.

Selv møtte jeg henne sporadisk, på arenaer for filmarbeidere og kulturjournalister. En av de gangene var noen måneder etter Stoltenbergs død.

Da jeg kondolerte, grep hun armen min og snakket innstendig om hvor dypt hun savnet ham. Det var en stor sorg jeg et øyeblikk følte jeg ble vitne til, en sorg som vitnet om noe av det alle håper å få med seg en eller flere ganger i livet, en genuin kjærlighet.