Et museum som frykter kritikk, har glemt hva kunst er til for

Det må være helt legitimt å oppfordre museet til å endre mening og ta ned teppet, eller montere det i et annet rom der sammenhengen er en annen, skriver Ina Blom. Bildet viser innsiden av Nasjonalmuseet. Foto: Morten Uglum

I realiteten tar Åmås og Stavrum til orde for å innskrenke ytringsrommet.

Det stemmer, som Knut Olav Åmås og Kjersti Løken Stavrum hevder i Aftenposten 10. november, at Nasjonalmuseet ikke er «forventet å ta selvstendige standpunkter i pågående kriger og konflikter utover museumsutstillingene og kuratorenes arbeid».

Men det er jo nettopp dette arbeidet vi diskuterer. Hittil har ikke museet levert noen overbevisende kunstfaglig begrunnelse for hvorfor de, under et pågående palestinsk folkemord, plutselig valgte å stille ut Noa Eshkols israelske sørgearbeid i rom 76.

I fravær av en slik begrunnelse er det vanskelig å forstå intervensjonen som noe annet enn nettopp den typen politisk «aksjon» Åmås og Stavrum skriver at museet bør holde seg unna.

En ytring

Det er altså denne kuratoriske ytringen hele saken handler om. Kunstneren Victor Lind har vært tydelig på at det han kritiserer, ikke er verket til Eshkol, men bruken av det, akkurat nå, i et rom som handler om kunst som politisk aksjon.

Så lenge teppet henger der det gjør, står museet ved denne ytringen. Det må være helt legitimt å oppfordre museet til å endre mening og ta ned teppet, eller montere det i et annet rom der sammenhengen er en annen.

Det er oppsiktsvekkende at to prinsipielle forsvarere av ytringsfriheten er av en annen oppfatning, og uklart hvorfor en slik protest ikke skal regnes som en alminnelig form for samfunnskritikk. I realiteten tar de dermed til orde for å innskrenke ytringsrommet.

Taushet

Museenes uavhengighet handler i første rekke om at de ikke skal være utsatt for politiske direktiver ovenfra: Staten skal ikke bestemme museenes innhold, bare deres mandat. Uavhengighet handler ikke om å beskyttes mot protest fra publikum og ansatte som ikke kan sette annen makt bak kravene sine enn det de måtte ha av ytringsvilje. Og det ville ikke bryte med noen frihetsprinsipper om museets fagfolk i fellesskap skulle komme frem til at en annen kuratorisk respons ville være en god idé i den aktuelle situasjonen.

Åmås og Stavrum etterlyser omsorg for dem som er uenige med aksjonistene, men de forblir tause. Avisspalten står åpen for dem, og jeg vil oppfordre dem til å ta ordet.

Men når ansatte som er uenige med museumsledelsen, har hatt mot nok til å protestere, er det vanskelig å bekymre seg for tausheten til dem som allerede har ledelsen på sin side.