Et kanondårlig forslag, Høyre!

2 hours ago 2

Meninger
Debattinnlegg

Høyre vil ha en norsk kulturkanon. Det er i realiteten en tom gest.

Fredag 5. desember kl. 13:15

Høyres kulturpolitikk fremstår som en 14,6 år gammel pubertal tenåring som ikke helt vet hvordan den skal håndtere alle hormonene.

De famler etter identitet, og søker bekreftelse ved å peke på hva andre land har gjort, som Danmark, Sverige og Nederland.

Men selv om naboene har laget kulturkanoner, betyr ikke det at vi skal kopiere dem.

Den danske kanon kom på starten av 2000-tallet, som en reaksjon på globalisering og identitetsangst. Å importere den logikken til Norge i dag er å misforstå både tid og kontekst.

En kulturkanon høres jo så gøy ut. En liste! En oversikt! Noe å krangle om! Men det er ikke så gøy som Poppe får det til å høres ut.

For hvem bestemmer hva som er «vår» kultur? Hvem får plass, og hvem blir utelatt?

Skal vi virkelig bruke politisk energi på å lage en liste over «godkjent» kultur, når det kulturfeltet trenger er støtte til kunstnere, scener, bibliotek, film, musikk og scenekunst?

Når kommunene våre står i skvis mellom om de skal opprettholde kulturtilbud, sykehjemsplasser eller kulturhus, så er det å få klistret Henrik Ibsen, Jon Fosse, Edward Grieg, Elle Sofe Sara og Winge/Müller inn i ett og samme dokument din viktigste prioritering som kulturpolitiker?

Vel, da er du verken særlig god med politikk eller kultur og iallfall ikke noen god kulturpolitiker!

En god kulturpolitiker ville blant annet forstått at Astrid Lindgrens og H.C. Andersens verker har hatt stor innflytelse på norsk kultur, selv om de ikke er norske.

Fortellinger som Pippi Langstrømpe, Piken med svovelstikkene og Tove Janssons Mummi viser hvordan kulturens verdi ikke kan avgrenses av nasjonale grenser.

I en formell kontekst som dette teller slike verk kanskje ikke som «norske», men kulturelt har de enorm betydning i Norge i dag.

Dette illustrerer hvorfor en liste over «nasjonale kulturverk» blir lite meningsfull, da den vil ikke fange opp den levende og grenseløse dynamikken som faktisk former kulturen.

Symbolvedtak av denne typen minner om Stortingets beslutning i 2019 om å anerkjenne Ja, vi elsker dette landet som nasjonalsang.

Vedtaket hadde liten praktisk funksjon, ettersom sangen allerede sto sterkt i befolkningen og ble sunget på 17. mai lenge før Stortinget kom med sin formelle og høyst unødvendige avklaring.

Derfor er det skuffende at initiativet kommer fra Høyre.

Et kulturkonservativt parti som nettopp vet å burde verdsette at kulturen utvikler seg fritt, uten at det offentlige regulerer eller definerer den.

Når staten griper inn med symbolvedtak, undergraves kulturens egen styrke.

Det er denne dynamikken – at kulturen står sterkere enn vedtakene i stortingssalen – Høyre burde heie på og at Høyre nå ser ut til å gjøre det motsatte, er trist å se.

Bør Norge lage en egen kulturkanon?

aJab NeicSkjønner ikke hva dette er

Høyres kulturkanon er ikke et løft for kulturen. Det er et plaster på et sår som det politiske Norge selv har skapt, ved å ignorere og ikke klare å prioritere.

Det er en idé som gir inntrykk av handling, men som i realiteten er en tom gest.

En kulturkanon uten kulturpolitisk innhold er som å male fasaden på et hus som råtner innenfra, det minner litt om måten vi forvalter Nationaltheatret på.

Kanskje det er der Høyre tar inspirasjon til kulturpolitikken sin fra, det ville i så fall være det første som gir mening i hele denne tweed-seansen.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article