Et jubelbrøl

ULLEVAAL: Våre beste menn flyr til USA-VM på en sky av gode vibber. Nå kommer den morsomme delen.

Kaptein Erling Braut Haaland og de norske spillerne feiret 4–0-målet. Foto: Fredrik Varfjell, NTB

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger. Les mer her.

Norge-Estland 4–1

Et jubelbrøl selv Frihetsgudinnen kunne høre.

Da Alexander Sørloth på kraftfullt og praktfullt vis headet Norge i ledelsen, roet det ikke bare nervesystemet til alle oss som så på.

Det var pur lykke i et norsk landslag fra bakerste mann til kapteinen på topp.

Og den som gledet seg mest over makkerens åpningsmål var Erling Braut Haaland, kapteinen som ville gitt en arm for seier i nettopp denne kampen mot Estland.

Finere enn dette blir det ikke.

1–0, 2–0, 3–0, 4–0 i løpet av 13 mektige minutter i starten av den andre omgangen feide all tvil til side.

På en sånn kveld glemmer vi den begredelige førsteomgangen, at Estland reduserte og den avanserte matematikken som fortsatt kan hindre Norge fra å kvalifisere seg til VM.

Det er tid for å erobre verden. Det er her reisen starter.

Alexander Sørloth åpnet scoringsballet i den andre omgangen. Foto: Fredrik Varfjell / NTB

En tapt generasjon

Norges herrelandslag skal spille VM for første gang på 28 år, og i euforien er det ikke lett å finne mange fellesopplevelser som overgår denne.

Vi er blitt en blasert idrettsnasjon med tunge prestasjoner i det vi liker å kalle verdensidretter. Friidrett, tennis, golf. Og et par superstjerner som har flyttet grenser i den største idretten av dem alle, fotball.

Men det er et helt lag som reiser til Nord-Amerika om syv måneder, og ingenting er så samlende for en nasjon som når spillere fra hver krik og krok av landet representerer Norge i et globalt mesterskap. Uansett hvordan vi snur og vender på historien, er det et faktum at ethvert fotball-VM er planetens største og viktigste idrettsbegivenhet.

Men nordmenn under 30 år har ikke noe forhold til Norge i VM eller EM. Gjennom et kvart århundre med lidelse og 12 tapte kvalifiseringer har norsk landslagsfotball mistet en generasjon supportere.

Forrige gang Norge spilte VM brukte vi faks og røyksignal da vi snakket med hverandre. Så lenge siden føles det. Så sulteforet er vi.

Det var elektrisk på Ullevaal da Norge kjørte over Estland i den andre omgangen. Foto: Tomm W. Christiansen

De samlende leirbålene

Men vi som opplevde leirbålene i VM 1994, VM 1998 og EM 2000, husker gatefestene, stappfulle barer og de tunge analysene av mål, vonde knær og ømme tær. Det som ikke var nyheter ble store nyheter. Fordi anledningen var så gedigen.

Sommeren 2026 blir enda større. Det blir tidenes norske leirbål.

For der Norge for tre tiår siden dro til VM som underdogs, er det et av verdens mest sexy landslag som nå skal på Amerika-tokt.

Shaky i forsvar? Vi vet aldri når det glipper.

Balanse i laget? Det blir stadig bedre.

Best i verden foran mål? Det er nær sannheten.

Sluttsummen er uansett ellevill.

På sitt beste spiller Norges stjerner fotball med en duft av Armani på halsen, som i de første kvarteret av den andre omgangen mot Estland.

De siste månedene har TV-bildene av norske storseire rullet videre ut til alle kanter av kloden. Det er ikke mange land i verden som makter å vinne sine syv første kvalikkamper. Og et målsnitt på nærmere fem i hver kamp er bortimot naturstridig.

Men Norge er der nå.

Erling Braut Haaland scoret to ganger mot Estland. Foto: Jonas Been Henriksen / NTB

Absolutt alt er mulig

Landslaget har satt seg selv i en outsiderposisjon før VM på grunn av sin tunge skyts i den delen av spillet vi liker best, angrep.

Absolutt alt er mulig. Om alle gjør jobben, er Norge gode nok til å slå hardt fra seg i VM.

Nå handler det om å balansere optimismen og ydmykheten. Bud nummer én blir derfor å plante begge føttene på bakken.

Et VM i et annet kontinent er en annen øvelse enn å møte de minste fiskene i akvariet på Ullevaal.

Varmen blir kvelende, den var med på å felle Norge i USA-VM i 1994. Vi må ikke glemme at Norge har lite mesterskapskultur. Og så vil trekningen i Washington D.C. fredag 5. desember bety mye.

Om motstanderen heter Spania eller Canada kan avgjøre alt. Og det er forskjell på å spille ved USAs østkyst eller på 2240 meters høyde i Mexico City.

Dette vet vi mer om i løpet av få uker, men nå er det lykke.

Den totale overkjørselen

Landslaget har en urokkelig tro på det de driver med.

Mens det dirret i nervesystemet til 25.000 på tribunen etter en svak førsteomgang, dro det norske laget ut og kjørte over Estland i den andre.

To praktfulle headinger av Alexander Sørloth. To presise avslutninger av Erling Braut Haaland.

4–0 på et drøyt kvarter i den andre omgangen er av det mektige slaget, og det er ikke rart at vi elsker dette landslaget.

Norge er ikke Norge uten at de slipper inn et unødvendig mål, men Robi Saarmas redusering halvveis i den andre omgangen truet ikke den norske seieren.

Oppdraget var utført.

I kvaliken til forrige USA-VM i 1994 ble det snakket om flaks og at «Gud var norsk». Denne gangen var det bare dyktighet.

Nå kommer den morsomme delen. Norge flyr til USA på en sky av «Good vibrations».