Et dysfunksjonelt asylsystem. Et «asylparadoks». Ja, og hva nå?

Frode Forfang peker på at flyktninger i større grad bør få hjelp i nærområdene – noe som i overveldende grad allerede er tilfellet, skriver kronikkforfatterne. Bildet er fra februar 2023 og viser syriske flyktninger i Tyrkia, et av landene som har tatt imot flest mennesker på flukt. Foto: Khalil Hamra, AP/NTB

Frode Forfangs bok «Asylparadokset» peker på problemer vi har snakket om før. Nå er på tide å diskutere løsningene.

Tidligere direktør for Utlendingsdirektoratet (UDI) Frode Forfang har skrevet bok om asylsystemet. Den gir et innblikk i prosesser han var involvert i gjennom 12 år som leder for direktoratet som regulerer innvandringen til Norge.

Forfang beskriver et dysfunksjonelt asylsystem og et «asylparadoks».

FNs flyktningkonvensjon skal sikre retten til beskyttelse for dem som trenger det. Paradokset handler om at de samme europeiske landene som har ratifisert konvensjonen, gjør alt for å hindre at de som trenger beskyttelse, kommer til landet deres for å benytte denne retten.

«Asylparadokset» dreier seg om hvordan retten til beskyttelse forvaltes i praksis i Europa i dag. Når flyktningene selv kan velge hvor de vil søke beskyttelse, kan andelen som søker seg til noen land, bli uforholdsmessig stor. Den individuelle retten til beskyttelse som er nedfelt i flyktningkonvensjonen, kræsjer da med en virkelighet hvor velstand og fred er knappe og geografisk skjevfordelte goder.

Når konflikter trekker ut, trenger flyktninger langsiktige løsninger, skriver Marta Bivand Erdal og Guri Tyldum. Foto: Prio/Fafo

Resultatet er kjent og dystert:

Europa bruker betydelige ressurser på å hindre at mennesker når frem for å søke beskyttelse her. Samtidig har mer enn 30.000 mennesker omkommet på vei over Middelhavet de siste ti årene. Mange av dem kommer fra Afghanistan, Myanmar og Syria. De ville normalt ha fått status som flyktninger i Norge.

Ikke en ny debatt

Hvorfor har vi ikke snakket om dette før? spør Nils August Andresen i Minerva. Vi undrer også. For dette har vi snakket om lenge. Og det har også Andresen. Allerede i 2018 hadde vi et seminar på Forskningsstiftelsen Fafo der disse utfordringene ble diskutert. Både Forfang og Andresen deltok.

Spørsmålet er snarere: Hvorfor har vi ennå ikke funnet noen løsninger på dette?

Forfang gir en god beskrivelse av svakhetene ved dagens asylsystem. Likevel er han ikke like grundig når han peker på løsningene. Ikke utover at flyktninger i større grad bør få hjelp i nærområdene – noe som i overveldende grad allerede er tilfellet.

Da flyktningkonvensjonen ble skrevet, ble det diskutert om man skulle gi et særlig ansvar til naboland (første trygge land) for å ta imot flyktninger. I praksis er det også naboland som tar imot flest flyktninger. Et slikt ansvar ble ikke nedfelt. Det var fordi man ikke klarte å finne gode fordelingsmekanismer som kunne avlaste naboland ved høye ankomsttall.

Dette dilemmaet illustrerer Forfang godt fra norske og finske myndigheters perspektiv. Da Russland åpnet grensen for asylsøkere i 2015 og 2023, dreide diskusjonen raskt mot å stenge grensene ettersom antallet flyktninger vokste.

Det samme gjelder for land i nærområder til væpnede konflikter eller utstrakt forfølgelse. Når antallet mennesker på flukt øker, stenger naboland av og til sine grenser, midlertidig eller permanent, av hensyn til lokale forhold i eget land.

Ordning som ikke fungerer

I dag er denne muligheten til å reise videre fra nærområdene den eneste reelle avlastningen naboland har. For det er nå så få kvoteflyktninger som hentes ut fra nabolandene, at ordningen ikke fungerer. Den er ikke en løsning på langvarige flyktningsituasjoner, hverken for naboland eller flyktninger.

Historisk finnes det imidlertid eksempler på at slike systemer har fungert. Blant annet på slutten av 1970-tallet, da flere enn 750.000 flyktninger fra Vietnam og Kambodsja ble gjenbosatt globalt i løpet av et tiår.

Flyktningkonvensjonen ble skrevet etter andre verdenskrig. «Aldri igjen» skulle mennesker som flykter, med fare for liv og helse, ikke ha trygge steder å flykte til, var tanken den gang. De fleste er nok enige i at slik bør det være. Men rettigheten er ikke reell hvis vi ikke har mekanismer som sikrer at naboland ikke ender med å stenge grensene sine.

Kan dette bøtes på ved å opprette leirer drevet av det internasjonale samfunnet i naboland, eller andre steder?

Trenger langvarige løsninger

Etablering av flyktningleirer er ofte nødvendig for sikre mat, tak over hodet og kritisk helsehjelp, særlig der mange mennesker kommer til et område samtidig.

Men å bo i en flyktningleir er ikke en god løsning på sikt.

Når antall flyktninger i verden øker, er det fordi så mange av dagens konflikter er svært langvarige. Mange flyktninger får aldri mulighet til å reise hjem. Da Libanon nektet det internasjonale samfunnet å etablere leirer for syriske flyktninger, må det forstås på bakgrunn av landets erfaring med å la flere generasjoner palestinske flyktninger vokse opp i leirer – på siden av samfunnet, uten pass og uten rettigheter.

Enten man legger til grunn humanitære og etiske eller sikkerhetsmessige hensyn, er dette en kjensgjerning: Det er en utrolig dårlig idé å la unge mennesker fra krigsrammede områder vokse opp i leirer, uten fremtidsutsikter over mange år.

Når konflikter trekker ut, trenger flyktninger langsiktige løsninger. Et nytt hjem. Et nytt sted å bo og en mulighet til å være økonomisk selvstendige. For seg selv og for barna sine, som vokser opp like raskt som våre egne barn gjør.

Forfang har rett i at det ikke er gitt at en så høy andel av verdens flyktninger skal eller bør søke seg til Nord-Europa. Det sentrale anliggende her er imidlertid tid.

Når kriser trekker ut, trengs andre løsninger enn å holde flyktninger i leirer mens de venter på retur. Og dersom lokal integrering i nærområdene ikke er mulig for alle, forblir gjenbosetting i tredjeland et logisk alternativ.

Ikke slutte å ta imot flyktninger

Men hvordan legge til rette for at flyktninger fordeles jevnere globalt? Finnes det alternative måter å avlaste nabolandene på, som ikke krever at mennesker må krysse grenser uten lov og med fare for eget liv, blant annet til Europa?

Forskere og organisasjoner løfter stadig frem alternative måter å avlaste naboland på. Blant annet prøver i dag FNs høykommissær for flyktninger UNHCR og andre aktører å utvikle nye modeller for alternativ gjenbosettingspolitikk. Et eksempel er «employment pathways», hvor flyktningers arbeidskraft og kompetanse settes i førersetet. Kan Norge være et foregangsland i Europa og verden for å identifisere og prøve ut slike nye løsninger?

Vi har lenge vært klar over at det er mange svakheter ved dagens asylsystem, og Forfangs bok understreker mange av dem.

Det er på tide å diskutere alternative løsninger på verdens lengeværende flyktningkriser. Men de løses ikke ved at europeiske land slutter å ta imot flyktninger før alternativene er på plass. Derfor må Norge bidra til samtaler internasjonalt. Ikke bare om utfordringer, men også om løsninger.

For dette kan ikke Norge løse alene.