Et artig eksperiment ble plutselig mer enn bare tull: – Tenk om jeg mister deg!

Det startet som et tullete eksperiment. Men endte med en overraskende dyp samtale mellom sønnen min og «meg».

Journalistens barn på syv og (snart!) fem år.

Eksperimentet var enkelt: Først lagde jeg en klone av min stemme, som var i stand til å føre lange samtaler som «meg». Så lyttet jeg til hva som skjedde da jeg slapp stemmeklonen løs på kjære og fremmede.

Den gjorde sitt beste for å utføre oppdragene jeg ga den – enten det var å tulleringe til kona mi, svindle faren min, bestille pizza eller fortelle nattahistorier for barna mine. Resultatene var ofte morsomme, tidvis imponerende.

Men en dag fikk jeg meg en overraskelse. Barna mine likte å høre på de smått absurde nattahistoriene som klonen fortalte på sengekanten. Det hendte også at de tok med seg telefonen min ut på trampolinen for å snakke med «robot-pappa». Da jeg senere lyttet til et av disse opptakene, hørte jeg min syv år gamle sønn si noe som ga meg en liten klump i halsen:

– Tenk om jeg mister deg!

Spørsmålet var neppe til klonen. Men jeg var ikke der, og kunne ikke si noe. Det kunne «robot-pappa», som svarte etter beste evne.

Dette var et av flere øyeblikk som gjorde eksperimentet til noe mer enn bare fjas og moro. Alt tyder på at disse stemmeklonene vil bli bedre og bedre. Hvilke farer og fordeler gir dette i hverdagen vår? Hva skjer når du ikke lenger kan høre forskjell på faren din og klonen hans? Og klarer egentlig en stemmeklone å stå i telefonkø og oppgradere familiens hotellrom mens du selv spiser lunsj?

Disse spørsmålene prøvde jeg å svare på i eksperimentet, som du kan høre i denne episoden av Forklart: