Erna i skvis

Ap og Frp er plutselig enige om én ting: Høyre skal presses til å bli mer Høyre. Kan det gjøre Erna Solbergs parti mindre suverent?

Forspranget forvitret

Høyre har lenge vært i en egen divisjon i norsk politikk. Partiet har vært i særstilling størst på målingene, vant lokalvalget i mange kommuner og partileder Erna Solberg har nytt høy tillit.

Selv ikke Sindre Finnes’ aksjehandel, som av flere omtales som tidenes politiske skandale, har klart å rokke nevneverdig ved Høyre og Solbergs posisjon.

Nå ser vi flere trender som bør bekymre Høyre-toppene.

• Gapet mellom Høyre og Ap minker gradvis.

• Ap har begynt å stige forsiktig på målingene. Mai måned er enda ung, men så langt har Ap 21,3 prosent i snitt hos nettstedet pollofpolls.

• Samtidig har Høyre en svakt fallende kurve. Gjennomsnitt på 24,6 prosent i mai er ikke dårlige tall, men langt unna toppnivåene på 30-tallet.

• Den forsiktige framgangen vi lenge har sett hos Frp, har slått ut i full blomst. Det lukter gammel storhet av gjennomsnittstall på 17,4 prosent.

• Det har alltid gått mange velgere mellom de to blå partiene, men nå har lekkasjen av velgere fra Høyre til Frp tredoblet seg.

Det som likevel bør bekymre Høyre mest, er om dette skyldes at Ap og Frp omsider lykkes med sine nye strategier.

Angriper Høyre fra høyre

Mange kvapp til da Frp-leder Sylvi Listhaug angrep Høyre i sin landsmøtetale. Vi kan ikke bytte ut en sosialist med en annen sosialist, var hennes tydelige beskjed.

Selv om Erna Solberg neppe føler seg truffet av sosialist-merkelappen, var budskapet fra Frp at Høyre og Ap er blitt for like.

Og likere kan de bli.

Etter flere år i en slags benektelsesfase, har Ap innsett at de har havnet for langt til venstre politisk. Slik har Høyre fått forsyne seg grovt av velgerne, som befinner seg i stort monn i sentrum.

Det har ikke nødvendigvis vært en strategisk villet handling. Det handler dels om at både deres egne tillitsvalgte, LO og ikke minst fløypartiene SV og Rødt har presset Ap til mer venstrevridde standpunkt.

Dessuten har Erna Solberg breddet sitt Høyre kraftig ut mot sentrum. På den måten har Høyre erobret sentrum/høyre i norsk politikk.

Det har hun kunnet gjøre helt uten å bli utfordret fra høyresiden. Der Ap er blitt presset fra sin venstre flanke, har Høyre hatt fullstendig arbeidsro. Det har knapt nok kommet ymt fra tankesmien Civita om at Høyre er blitt vel lyseblått.

Kodespråk for høyredreining

I Aps nye strategi omtaler de det som et mer gjenkjennelig Ap, men det oser av en slags «høyre om». På alle politikkområder snakkes det halvhøyt om en reposisjonering.

Ap skal bli tøffere, i skolen, i arbeidslivet og ikke minst i kriminalitet- og innvandringspolitikken. Samtidig skal de være mindre kritiske til private aktører.

Næringslivet har de allerede røkt fredspipe med, og det kommer neppe nye skatteforslag på en stund.

Ei heller reverseringer eller gjenåpning av nedlagte lensmannskontor. Ap skal ifølge seg selv være et moderne og styringsdyktig reformparti.

Støre-støtte fra uventet hold

Tiden for å kun søke flertall på rødgrønn side, virker å være over. Nå skal det igjen lages brede kompromisser på tvers av partigrensene.

Dessuten skal statsrådene vise handlekraft, og vilje og evne til politisk kontroll.

Støre kan få drahjelp av de økonomiske tidene, som han lenge har varslet skal snu.

Til og med Nidaros' egen opprørsgeneral Trond Giske hyller Støres nye strategi og mener Ap er på rett vei.

En svært ønskelig bieffekt er at Ap skal møte motstanderen på sin egen banehalvdel og kanskje lykkes med å nulle ut Høyre.

Tøffere motstand med Tøffe-Ap

Vi har sett en stund at det er vanskeligere for Høyre å debattere med Ap-nestleder Tonje Brenna, som snakker mindre om trygdeytelser og mer om arbeidslinja og å «stå opp om morran».

Det er verre for Høyre å møte kunnskapsminister Kari Nessa Nordtuns disiplin- og «læreren er sjefen»-skole enn den skolepolitikken som noe nedlatende ble omtalt som lekeskole eller SV-skole.

Og risikoen er stor for enighet på justisfeltet når Ap plutselig varsler en tøffere tone mot kriminelle gjenger.

Slik kan man fortsette, på område etter område.

Klassisk politikerkjekling som «vi har bevilget xxx kroner mer enn dere» eller «hvorfor har dere ikke gjort det før», imponerer velgerne i liten grad.

Ap og Frp har et felles mål

Aps mål et Høyre som blir mer klassisk kalkulator-Høyre. Det har ikke vært lett å skremme med et Høyre som framstår nesten mer sosialdemokratisk enn Ap selv.

Håpet er at Høyre får smake sin egen medisin og presses til å bli mer mørkeblått.

Det er et mål som deles av Frp, som mener Høyre er blitt for lyseblått og grønt. Særlig er klimapolitikken og ikke minst klimaavgiftene en irritasjon for Frp.

Det er i det hele tatt nye takter at Frp har kviknet til og for første gang på mange år utfordrer med en viss tyngde.

Det som for noen ser ut som en blassere og mindre skarp Sylvi Listhaug, er en Frp-leder som er langt mer spiselig for velgere på høyresiden. Og en farligere konkurrent.

Brenner det under føttene?

Spørsmålet er hvor mye Høyre lar seg skremme. De har vært forberedt på å falle på målingene, men nå risikerer de å svekkes i flere ender.

Et sterkere Frp er ikke nødvendigvis en trussel mot borgerlig valgseier, men gjør samarbeidet mer krevende med sentrumspartiene KrF og Venstre.

Da er trusselen større dersom Ap klarer å ta tilbake mange velgere fra høyresiden. Selv om det ikke er gitt at Ap-strategien lykkes bedre denne gang.

Men Erna Solberg får omsider oppleve det Støre lenge har kjent. Å bli presset og utfordret fra begge sider av politikken.

Samtidig snakker mange om at Høyre og Erna Solberg er mindre synlige. Det mangler ikke dem som mener at også Høyre må tøffe seg opp.

Solberg har både imponert og blitt kritisert for å sitte stille i båten. Tør Høyre å gjøre det nå?