Er virkelig fri­skoler så bra som noen hevder?

Segregering av elever ut fra sosiale, religiøse, kulturelle og faglige kriterier kan lett føre til mistillit og mangel på respekt og toleranse. Foto: Fredrik Refvem

DEBATT: Er virkelig friskoler så bra som noen hevder?

Rektor Tove Pettersen ved KF-skolen (Kristen Friskole) på Tjensvoll hevder i Aftenbladet mandag 7. april at friskolen deres «er et positivt bidrag inn i fellesskapet». I samme artikkel understreker elevene at «her deler de fleste den samme troen ..., man kan snakke åpent uten at noen sier imot eller er uenige». Elever som har gått på KF-skolen siden 1. klasse, mener de føler seg tryggere på en kristen skole, andre mener det er en del fordommer om hvordan kristne skoler er.

Hva er det som skaper fordommer om grupper og miljøer vi ikke kjenner? Skyldes fordommene fra «de andre» at de ikke har noe kunnskap om kristne skoler eller hva vet man om hvordan det er å gå i fellesskolen når man aldri har gått der? Er det gunstig å delta i diskusjoner der alle er enige?

Noe kunnskap om andre enn oss selv kan vi tilegne oss gjennom teori. Men kan vi kanskje lære mer i møte med mennesker med en annen bakgrunn og med andre erfaringer? Kan vi gjennom dialog med «annerledes tenkende» utvide vår egen kunnskap og forståelse?

Fellesskolen er vår felles arena, kanskje den siste, der vi kan få kunnskap om hverandres etniske, religiøse og kulturelle bakgrunn gjennom dialog med hverandre. For barn og unge i utvikling er denne form for kunnskap en forutsetning for å utvikle tillit til hverandre i et flerkulturelt samfunn. Segregering av elever ut fra sosiale, religiøse, kulturelle og faglige kriterier kan lett føre til det motsatte, til mistillit og mangel på respekt og toleranse.

Kan det være riktig at friskolene er et positivt bidrag til et fellesskap der det utvikles tillit, respekt og toleranse mellom «oss» og «de andre» i et flerkulturelt samfunn?