Er ikke Gud med oss nå lenger? I så fall lurer jeg på hva alternativet er.

Jeg håper virkelig at det ikke er for sent å redde juleevangeliet. Verden trenger en visjon som kan binde oss sammen tross nasjoner, religioner og kjønnsuttrykk, skriver Karl McAllister. Denne statuen av jomfru Maria står i det sørlige Libanon. Foto: Hussein Malla, AP/NTB

Jeg forstår godt at juleevangeliet har mistet sin magi overfor en ung, hypermoderne, internettkyndig generasjon. Men hva har de å erstatte det med?

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Samtalen om juleevangeliet har endret seg, ikke minst i internetts tidsalder. Selv har jeg møtt mange unge mennesker som er blitt fôret med spissformuleringer fra såkalte «Jesus mythicists». Dette er skeptikere som mener at Jesus aldri har eksistert.

Disse skeptikerne viser blant annet til feil i oversettelsen av den kjente profetien fra Jesaja 7,14 i Bibelen. Denne skal ifølge Matteusevangeliet handle om Jesus Messias:

«Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel.» (Matteus kap. 1, vers 23)

Skeptikerne minner om at ordet «jomfruen» er en feiloversettelse av det hebraiske ordet «almah», som betyr «ung kvinne».

Men det viser seg at Matteus har brukt en gresk oversettelse av Det gamle testamente, kalt Septuagint, med det greske ordet «parthenos» for å oversette «almah».

Parthenos kan bety jomfru, men vanligvis betyr det «ung kvinne», slik som i opprinnelige hebraisk.

Argumentet er at Matteus enten har misforstått eller bevisst utnyttet tvetydigheten for å «finne på» jomfrufødselen. Sånt kan stjele litt av magien fra juleevangeliet. Var våre forfedre dumme?

Selv er ikke jeg redd for at slike ting kommer frem.

Men det er én ting som har skurret for meg når det gjelder denne argumentasjonen. Er det mulig at Matteus, som ser ut til å ha omfattende kunnskap om Det gamle testamente, gjør en så amatørmessig tabbe?

Kvinner forbundet med seksuell skandale

Så kom jeg på en del andre ting som skurrer med Matteus’ julefortelling: Det er en kjent sak at Matteus inkluderer hele fire kvinner i Josefs stamtavle (Matteus 1,1-17).

Det var visst uvanlig i og med at stamtavler var patriarkalske i Jesu tid, altså at de pleide å følge mennene, ikke kvinnene.

Valget av disse kvinnene er neppe tilfeldig. De er sterke, modige og kjemper alle for rettferdighet og verdighet i et patriarkalsk, hyklersk og urettferdig samfunn.

Minst to av dem er utlendinger, kanskje flere.

Sammen danner de et speilbilde av kvalitetene den voksne Jesus kommer til å ha.

Mer mystisk blir det når man oppdager at hver eneste av disse kvinnene er forbundet med en eller annen seksuell skandale: Tamar (1,3) var svigerdatter til Juda, som fikk barn med sin svigerfar (1. Mos 38,1-26).

Rahab (1,5) var prostituert (Josh 2,1-21; 6,22-21).

Ruth (1,5) krøp under teppet til slektningen Boas mens han sov ute i åkeren (Rut 3-4).

«Urias kone» (1,6), som het Batseba, ble gravid med kong David mens hun fortsatt var gift med Uria (2. Sam 11).

For meg virker det ulogisk at Matteus, som prøver å underbygge en jomfrufødsel, assosierer Maria med akkurat denne gruppen kvinner.

Det er neppe det man ville forventet i selve stamtavlen til en kongelig Messias?

Effekten blir nærmest kontraproduktiv for hans sak.

Hva er det Matteus prøver å si oss? Det er selvfølgelig altfor lett for oss moderne mennesker å avfeie en fortelling om jomfrufødsel, for den passer ikke inn i vårt vitenskapelige verdensbilde.

Vi kunne avfeid det hele ved å fortelle oss selv at evangelisten Matteus enten er en klønete oversetter eller et naivt, bokstavtro og premoderne menneske.

Vi sofistikerte, moderne mennesker tror nemlig gjerne at våre forfedre var dumme.

Eller er det vi som er dumme, som har glemt hva en metafor er for noe?

Metaforisk eller historisk?

Kanskje var Matteus fullt klar over hva han gjorde, mens det er vi som ikke ser?

Jeg måtte lete litt, men jeg fant en bok som tar opp disse spørsmålene direkte.

I boken «The First Christmas: What the Gospels Really Teach About Jesus’ birth» behandler eksdominikaneren John Dominic Crossan og protestanten Markus Borg disse spørsmålene med en lærd ærlighet og dyp respekt for tekstene.

De mener nettopp at evangelistene snakker i metaforer, og at vi misforstår dem om vi prøver å tolke dem som historiske. Crossan og Borg tilbyr oss et tredje valg mellom de radikale skeptikerne og bibelfundamentalistene – at juleevangeliene forstås best som lignelser.

Det er ingen som kaster bort tid på å prøve å bevise at såmannen var en historisk person, eller om sennepsfrøet virkelig er mindre enn noen annet frø (det er ikke det).

Det er absolutt ikke poenget.

Crossan og Borg argumenter overbevisende for at Matteus former sitt evangelium etter Moses’ historie i 2. Mosebok 1–2. For at narrativet skulle passe inn i Moses’ historie måtte Matteus finne på en unnskyldning for at Josef skulle ta ut «skilsmisse».

Jomfrufødselen og den tilhørende mistanke om utroskap fyller den rollen og setter fortellingen i gang.

I Crossans og Borgs argumentasjon retter Matteus portrettet av kong Jesus direkte mot den romerskstøttede kong Herodes. Og mot keiser Augustus, som også ble kalt sønn av Gud.

Tradisjonelt i Bibelen ble et merkverdig barn «kjent» ved at det ble født av gamle, ufruktbare foreldre. Da er det åpenbart at fødselen var et mirakel. Slik ble stamfar Isak, profeten Samuel og døperen Johannes født.

Matteus vil si at Jesus er enda større enn dem.

Hvordan overgå fødsel fra gamle, ufruktbare foreldre og samtidig konkurrere med keiserens guddommelige fødsel?

Jo, med jomfrufødsel ... så klart.

For Matteus er Gud enda mektigere enn Apollo, og Jesus er enda viktigere enn keiseren.

Radikalt

For Crossan og Borg er juleevangeliene radikale.

De satser på Jesus Messias i stedet for keiser Augustus.

De fremhever Guds fred i stedet for Augustus’ fred (eller Pax Augustana som det ble kalt).

Freden som Jesus bringer, er basert på rettferdighet og Guds rike, mens Augustus’ fred er basert på militær makt og frykt.

Sammen tilbyr juleevangeliene et alternativ til den regjerende verdensordenen.

Jesusbarnet er overlegen Augustus. Guds rike er sterkere enn keiserens rike.

Man kan tenke hva man vil om hvorvidt kristendommen historisk har vært en del av problemet eller løsningen. Og man kan være enig eller uenig med Crossan og Borg. Men jeg mener at de har lykkes i å vise at disse evangeliene fortsatt kan ha en kraft og en optimisme i seg – selv for oss moderne mennesker.

Jeg kjenner at litt av magien begynner å sige inn i det utslitte juleevangeliet igjen.

Som historie vil vi nok aldri kunne bevise eller motbevise jomfrufødselen. Som litteratur er det kanskje meningen at det er like mange måter å lese den på som det er kristne som leser den? Som Guds ord er det levende og ikke begrenset.

Verden står ved et verdivalg

Jeg er lei av skeptisisme og mangelen på fantasi som preger internetts virkelighetsbilde.

Bort med myter og religioner!

Vekk med tradisjoner og ritualer!

Misforstå meg rett. Sunn skepsis er bra, også overfor våre religiøse fortellinger, men ikke for enhver pris.

Jeg forstår godt at juleevangeliet har mistet sin magi overfor en ung, hypermoderne, internettkyndig generasjon. Men jeg lurer på hva de har å erstatte det med.

Er ikke Gud med oss nå lenger? I så fall lurer jeg på hva alternativet er.

Er fred på jorden bare en naiv utopi?

Er det bare å avfinne seg med at verden er slik den er, med krig og urettferdighet og elendighet? Skal visjonen om Guds rike kastes ut sammen med jomfrufødselen og englene som synger «fred på jorden»?

Jeg tror at verden står ved et verdivalg.

Vi trenger sårt en fortelling som kan bringe tilbake «magien» til en verden.

Vi trenger en visjon som kan binde oss sammen og føre til samarbeid tross nasjoner, religioner og kjønnsuttrykk.

Juleevangeliet tilbyr faktisk en alternativ visjon for verden.

Det er skrevet i en tid som for jødene var minst like prekær og utrygg som verden i dag.

Allikevel turte Matteus å håpe på en verden som ikke var styrt av makt, men av rettferdighet.

Nytt liv i det gamle

Jeg vet ikke om det vil komme en ny fortelling som skal redde oss, eller om det fortsatt går an å puste nytt liv i den gamle.

Jeg håper virkelig at det ikke er for sent å redde juleevangeliet.

I så fall må vi voksne våkne og begynne å ta våre egne fortellinger på alvor.

Vi skylder det til alle verdens «uønskede» barn – til Gazas døde barn, til barn i rike land som lider av klimaangst, til verdens barn som igjen vokser opp i skyggen av en reell atomtrussel, og til fattige barn som midt i en verden av overflod ikke kan vente seg en julegave i år.

Vi trenger desperat et alternativ.