Er det teknologien som gjør oss kalde, eller motstanden mot den?

Dette er ikke et enkelt spørsmål. Likevel er det akkurat slike spørsmål vi står i når teknologi møter omsorg.

I dag finnes det løsninger som kan varsle fall, følge personer med demens på tur, eller gjøre det mulig å føre tilsyn om natta uten å vekke noen fra dyp søvn. For noen representerer dette trygghet og frihet. For andre føles det som overvåking og avstand.

Hva tenker du?

• Er du en pådriver for å ta i bruk teknologi som kan gi mennesker mer selvstendighet, bedre søvn og økt trygghet?

• Eller er du en som bremser, fordi du er redd for hva teknologien gjør med relasjonen mellom mennesker?

Kanskje er du litt av begge deler.

Dilemmaene vi står i

Tenk deg dette:

Du har en sensor på badet som varsler hvis du faller. Er det trygghet eller en kald, teknisk overvåking?

Du lever med demens, men elsker fortsatt å gå tur. Gir en GPS-enhet deg frihet, eller er det en kontroll du aldri ville akseptert også gjelder friske mennesker?

Robotteknologi tas i bruk i helse- og omsorgstjenester. Er det en trussel mot menneskelig omsorg eller et nødvendig supplement i en presset tjeneste?

Og hva med noe så vanlig som å bruke en robotstøvsuger, når det kan bli færre besøk fra ansatte?

Disse spørsmålene har ikke ett riktig svar. Men de krever at vi stopper opp og reflekterer.

Vi blir flere eldre, og færre til å gi omsorg. Vi står i en presset helsetjeneste. Jeg er stolt av helsetjenesten og jeg er stolt av de som står i den hver dag. Kanskje er det nettopp derfor jeg reagerer på utviklingen vi ser. For dette handler ikke om enkeltprosjekter, enkelttiltak eller nye løsninger. Det handler om retning.

Om et par uker legger helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre frem en liste over hundre tiltak som skal tette gapet mellom tilbud og etterspørsel av helsepersonell de neste ti årene. Jeg er spent på hvilken plass teknologien får her.

Er problemet teknologien eller oss?

Mange frykter at skjermer skal erstatte ansikt, og at sensorer skal jage de ansatte ut av stua. Men er det egentlig teknologien som gjør omsorgen kald? Eller er det vår motstand mot den?

Endring er krevende. De fleste av oss ønsker ikke å endre det vi gjør, og det vi mener. Samtidig vet vi at hverdagen i tjenestene er travel. Tiden til refleksjon er knapp. I en slik hverdag er det kanskje ikke så rart at skepsis får vokse.

Men hva skjer hvis vi ikke undersøker egne holdninger? Hvis vi ikke stiller spørsmål ved det vi er skeptiske til? Hvis vi ikke tar oss tid til å forstå hva teknologien faktisk kan bety for den som mottar tjenester?

Teknologi kan gi bedre omsorg

Vi vet at teknologien kan bidra til bedre tjenester – når den brukes riktig. Når løsninger oppleves nyttige i praksis, tar ansatte dem raskt i bruk. Når teknologi gir bedre flyt, økt trygghet eller frigjør tid, da gir det mening.

Kameratilsyn om natta kan bety at mennesker får sove sammenhengende. Digitale verktøy kan også redusere tid brukt på dokumentasjon. Varslingsløsninger kan forhindre alvorlige hendelser.

Dette handler ikke om å erstatte mennesker og relasjoner. Det handler om å bruke ressursene klokt og frigjøre tid for nettopp det menneskelige møtet.

Hva skal til for å lykkes?

Hvis vi ønsker en varmere omsorg også i en digital fremtid, må vi gjøre mer enn å ta i bruk teknologi.

Vi må:

• Skape rom for refleksjon i hverdagen

• Snakke om dilemmaene, ikke bare løsningene

• Planlegge for små drypp med kompetanseheving

• Bygge en kultur der det er trygt å stille spørsmål og være usikker

For hvis vi ikke planlegger for dette, vil driften alltid vinne.

Teknologi er ikke enten varm eller kald. Den blir det vi velger å bruke den til. Hva vil du være en pådriver for? Tryggere, mer selvstendige liv for de vi er satt til å hjelpe? Eller en motstand som gjør at vi mister muligheter, før vi egentlig har forstått dem? Valget er ikke teknologisk. Det er menneskelig.