Er det symbolet på alt som er galt?

KOMMENTAR: Når OL-dagen er over, kryper millioner av rotter ut i Paris-gatene. De kan symbolisere alt som er galt med disse lekene.

PARIS: Klokka nærmer seg ett på natta i Châtelet-området i sentrum av Paris. Nok en OL-dag er over.

Restaurantgjestene ber om regninga. Servitørene tørker av bord.

Da begynner festen.

Blant matrester og søppelposer ser rottene ut til å kose seg.

Det er ikke bare store idrettsprestasjoner, glovarme soldager og smilende, begeistrede mennesker fra hele verden som har preget Paris de to siste ukene.

Det har også vært et eldorado for de flere millioner rottene i byen.

Når Paris tar kveld, stikker de ut, svinser og svanser over brosteinen, spiser matrester og knasker i søppelposene som er satt ut på gaten.

Noen mener det er da byen viser sin virkelige side.

At rottene kan symbolisere kloakktrøbbelet i Seinen, de titusener av bostedsløse, terrorfaren, det enorme sikkerhetsapparatet, pengebruken og pampeveldet i IOC.

Rottene invaderer sentrum av Paris på natta.

– Dette er det ekte Paris, sier 57 år gamle Tatarik, opprinnelig fra Marokko.

De siste 34 årene har han bodd i Frankrikes hovedstad. Med en klar armbevegelse viser han hvor store disse rottene kan bli. Han overdriver litt, men etter å ha tatt turen ut for å observere dem, kan det bekreftes at rottene både er digre og svært godt synlige.

Et ekkelt syn, heslig og litt ubehagelig.

Tatarik har bodd i Paris i 34 år. Han er skeptisk til OL.

Så forklarer han sin misnøye med de pågående lekene:

– Det er veldig dyrt. Alle som bor i Paris har dratt vekk. Alle er redde.

Det er mulig å se på de olympiske lekene i Paris på denne måten.

Som vi kan se på det kommende ski-VM-et i Trondheim.

Du vet, hoppbakkene som kunne vært byttet i sykehjemsplasser, blyanter i skolen, kunstgressbaner og billigere busstilbud.

Et ikke uvanlig syn i sentrumsgatene i Paris når OL-festen har lagt seg for dagen.

Kontrasten til både rottene og Tatariks fortelling er stor når vi ankommer Le Carreau du Temple. Ordfører Anne Hidalgo og tidligere rugbystjerne Pierre Rabadan har invitert pressen til cocktailparty.

Der finnes ingen skadedyr, i hvert fall ingen synlige, ingen uteliggere, ingen taler om hvor mye dette har kostet.

Fortellingen om de fantastiske lekene skal fortsette.

Artisten Sumana fremfører «What a wonderful world».

Den passer jo egentlig bra etter det vi har opplevd de siste to ukene.

Eller?

Cocktailparty på et av pressesentrene i Paris. Stemningen var upåklagelig.

Sophie Bernard (49) er en av pariserne som faktisk har valgt å bli værende i byen under OL. Alle har nemlig ikke reist vekk.

Også hun har vært negativ, som så mange andre. Undersøkelser i forkant viste at mange av innbyggerne var skeptiske til gigantarrangementet.

Det samme som vi har sett tegn til i Trøndelag, der det er blitt stilt spørsmål rundt det regionale engasjementet.

Sophie Bernard var i utgangspunktet skeptisk til OL, men har snudd totalt.

Men da Céline Dion steg opp på Eiffeltårnet under åpningsseremonien og fremførte «L’Hymne à l'amour», skjedde det et eller annet.

– Jeg synes det er virkelig flott. Som alle parisere i forkant, så trodde jeg det skulle bli forferdelig, sier hun.

– Fordi?

– For store folkemengder. På grunn av sikkerhetsutfordringene. Undergrunnssystemet.

– Men! nesten roper hun ut.

– I virkeligheten så ble det flott. For første gang er innbyggerne i Paris glade.

Sophie Bernard mener OL har endret Paris.

Og så ler hun hjertelig.

– Vi klager alltid over alt, men nå er det som et nytt Paris!

Hun snakker helt sikkert ikke for alle i byen, men hun tenker nok som mange.

For akkurat det hun sier, mens hun er på luftetur med bikkja, er nøyaktig det inntrykket du har fått hvis du har vandret rundt i gatene i Paris de siste to ukene.

Det er fullsatte arenaer, det er tettpakket med folk i hele byen, og ikke minst: Det er glade mennesker.

Om du da ikke beveger deg på tidspunkter hvor rottene har overtatt kontrollen.

Etter OL-festen på dagtid kryper rottene frem i Paris-gatene.

Det som har skjedd i Paris kan lett kobles til vinterens storarrangement i Trondheim. Ikke i størrelse, omfang, pengebruk og antall tilreisende.

Men i tankesett.

Debatten, enten det er mot utbyggingen i Granåsen, eller endringene på Torvet, har vært heftig. Tidvis har det sikkert vært mulig å få en følelse av at du svømmer motstrøms i en skitten Seine når du jobber for å skape engasjement for ski-VM.

Men når arrangementet er i gang, har det muskler til å gjøre noe med både folk og by. Det er blitt rettet stort fokus på at ski-VM ikke kun skal bli en fjorten dager lang fest, men nettopp denne festen har også en potensiell stor verdi i seg selv.

Slik vi så under Lillehammer-OL i 1994.

Slik Trondheim etter 1997 ble noe annet enn Trondheim var før ski-VM i jubileumsåret.

Slik vi ser at OL har gjort noe med Paris nå.

Fantastiske omgivelser og fantastisk stemning foran Eiffeltårnet.

Paris tok muligheten da de hadde den, har skapt et OL som vil styrke byens omdømme og posisjon som turistmagnet.

Sannsynligvis vil det også gjøre noe med innbyggernes selvfølelse og samhold.

Det samme har Trondheim mulighet til.

Rottene ville jo ha herjet i Paris uansett.