Er det lov å håpe på en felles forståelse?

19 hours ago 3

Av: AYESHA WOLASMAL

Forfatter og statsviter

Da Den islamske staten (IS) vokste frem i Midtøsten og stod bak noen av de blodigste terrorangrepene i europeiske storbyer, var det mange som etterlyste tydelige fordømmelser fra muslimske ledere.

Hvor var de, spurte man, når drap ble begått i deres religions navn?

Den gangen, da Profetens Ummah og Islam Net dominerte kommentarfeltene og forsøkte å forklare IS-terror med henvisninger til islamofobi og marginalisering, kjente jeg på en dyp frustrasjon.

Som en som har studert politisk vold og radikalisering, så jeg konturene av en destruktiv fastlåsthet - et perspektiv som ikke tillot tvil eller nyanser.

Det eneste jeg forventet, var en tydelig og uforbeholden fordømmelse av de bestialske drapene på uskyldige sivile.

Ti år senere står vi overfor nye forbrytelser.

Barn, kvinner og menn drepes. Et helt folk drives mot det som kan minne om utslettelse.

De oransje fangedressene og direktesendte halshuggingene er erstattet av bilder av utsultede småbarn, blodige likposer og uopphørlige bombeangrep på skoler, sykehus, kirker og moskeer.

Denne gangen kommer ikke overgriperne i svarte gevanter og med bustete skjegg.

De opptrer i dress og slips, og med militær og økonomisk støtte fra flere vestlige demokratier.

Det gjør det kanskje vanskeligere å forstå - eller å fordømme. Men bør det det?

Sammenligner jeg en terrororganisasjon med en stat? En stat som hevder å føre en eksistensiell forsvarskrig? Nei.

Det jeg forsøker å nærme meg, er snarere lidelsen og reaksjonene.

Når brutalitet systematiseres enten av ikke-statlige grupper eller av stater - burde ikke vår respons da være den samme?

Bør vi ikke først og fremst reagere på handlingene, uavhengig av hvem som utfører dem?

Dette blir stadig vanskeligere i møte med utdaterte forestillinger om hvem som er offer og hvem som er forbryter.

Og kanskje ligger noe av problemet her: Det som truer en felles forståelse, er ikke bare stillhet - men også løgn og propaganda.

I dag får vi informasjon fra mange kanaler, men mye av det vi ser er styrt av hva vi vil tro.

Vi velger ofte stemmer som bekrefter vårt eget syn, og som bygger videre på sinne, hat og fornektelse av fakta.

Når medmenneskelighet blir sett på som politisk, og fakta som noe man kan velge bort, mister vi evnen til å se virkeligheten sammen.

Likevel - det som nå utspiller seg på Gaza og Vestbredden etterlater stadig mindre rom for tvil: Dette handler ikke lenger bare om forsvar.

Det handler om en villet strategi der sult, fordrivelse og ødeleggelse er midler, ikke bivirkninger.

Israel har i stor grad gjennomført det de har varslet at de vil gjøre. Israelske ledere har gjentatte ganger brukt religion som et argument for krigen, blant annet statsminister Benjamin Netanyahu ved å henvise til Amalek - en bibelsk referanse der Gud beordret israelittene til å utslette menn, kvinner, barn og dyr, som en form for guddommelig forankret straff.

Jeg undres over hvordan vi, til tross for klare og gjenkjennelige mønstre, fortsatt ser forskjellige virkeligheter.

Hva skal til for at vi som samfunn nærmer oss en felles forståelse av det som faktisk skjer?

Hva må til for at «aldri mer» blir et prinsipp vi kan samles om - også når ofrene er palestinere, og den ansvarlige er en stat vi historisk har forbundet med sårbarhet og traume?

Jeg har stor respekt for den jødiske selvforståelsen, preget av en dyp og legitim frykt for forfølgelse og utslettelse.

Folkemordet på jødene er et av de mørkeste kapitlene i vår felles historie.

Nettopp derfor overrasker det meg at noen av nåtidens vitner velger å peke på faren for antisemittisme – det som kan skje – uten å reagere på det som faktisk skjer nå.

Ingen norske jøder skal ansvarliggjøres for Israels handlinger like lite som IS-terror var muslimers ansvar.

Men vi må kunne ha to tanker i hodet samtidig: Målet er å nærme oss en felles forståelse av utviklingen på bakken, og i det ligger også et behov for at jødiske ledere i Norge, som har en offentlig stemme og uttaler seg om krigen, bidrar til å bringe oss nærmere dette fellesskapet.

Å bruke sin posisjon til å kaste lys over brutalitet, uavhengig av hvem som begår den, er ikke et svik, men et bidrag til felles humanitet.

Det er ikke lenger mulig å tvile på motivene til israelske myndigheter, eller gi dem tvilen til gode, når selv toneangivende jødiske autoriteter som holocausthistorikeren Omer Bartov og professor Raz Segal har konkludert med at Israel begår folkemord på Gazastripen.

Denne uken lanserte israelske menneskerettighetsorganisajsoner en utfyllende rapport om situasjonen på Gazastripen som lander på samme konklusjon.

Kanskje er det her, i denne ubalansen, at noe svikter i den moralske vektskålen.

Når frykten for å bli utslettet veier tyngre enn de konkrete forsøkene på utslettelse vi er vitne til i dag.

Ofrene i dag er de som drepes, sultes og fordrives.

Er det da ikke nettopp nå vi burde våge å stå sammen om å si: Aldri mer – for noen?

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article