Er det fortsatt fornuftig å holde fast ved en sivil, desentralisert og forebyggende beredskapslogikk?

KRONIKK: Når sikkerhet ikke lenger utspilles utelukkende på slagmarken, men også i fiberkabler, nyhetsstrømmer og finansmarkeder, får forestillinger om samfunnets trygghet nye og komplekse dimensjoner.

Skal samfunnssikkerheten utvikles videre som et sivilt prosjekt, eller må samfunnssikkerheten inngå som deler av statens sikkerhetslogikk? Foto: Shutterstock

Begrepet samfunnssikkerhet – tidligere nært knyttet til norsk kontekst, med vekt på sivil beredskap og lokal krisehåndtering – utfordres nå av det som ofte omtales som «det nye trusselbildet». Trusselaktørene blir mer utydelige, metodene mer sammensatte, og beslutningene flyttes høyere opp i systemet. Hva betyr dette for sikkerhetens verdigrunnlag?

En sikkerhetspolitisk reorientering

Den norske sikkerhetstenkningen er med andre ord i endring. Tyngdepunktet forskyves fra konkrete, lokale hendelser til en bredere nasjonal fortelling, der eksistensielle trusler og behovet for strategisk beredskap får en mer fremtredende plass. Dette kommer til uttrykk i en nylig publisert artikkel av Anders Romarheim ved Forsvarets høgskole. Romarheim har lenge vært kritisk til at samfunnssikkerhet har hatt for stor plass i norsk sikkerhetstenkning. Truslene som nå rammer Norge og dets allierte har en helt annen karakter enn tidligere: De er lavintensive, vedvarende og samfunnsrettede. Romarheim definerer dette som aggressiv disrupsjon – en form for påvirkningskrigføring som søker å destabilisere samfunn og skape usikkerhet, uten nødvendigvis å utløse tradisjonelle militære konfrontasjoner​.

Ifølge Romarheim er samfunnet som helhet blitt et mål for statlige aktørers påvirkning – gjennom desinformasjon, cyberangrep, sabotasjeforsøk og økonomisk press. I møte med strategiske, fiendtlige og vedvarende trusler reises spørsmålet: Er det fortsatt hensiktsmessig – eller mulig – å holde fast ved en sivil, desentralisert og forebyggende beredskapslogikk? Kan alt beskyttes like mye? Romarheim advarer mot et utvidet sikkerhetsbegrep hvor alt regnes som sikkerhet, og dermed risikerer å utvanne prioriteringene. Her må begrepene klargjøres: Samfunnssikkerheten beskytter mot det meste, mens nasjonal sikkerhet skal beskytte det viktigste, skriver han retorisk. Et tydelig skille mellom de to blir derfor avgjørende: Romarheim etterlyser politisk tydelighet og strategisk differensiering – men også en åpen offentlig debatt om hva vi som samfunn anser som viktigst å verne om.

Institusjonelt krysspress og demokratisk dilemma

Men hva betyr det at samfunnssikkerhet avstemmes mot et nasjonalt sikkerhetspolitisk rammeverk? Hvordan påvirker det styring, rolleforståelse og ansvar? Hva skjer med kommunenes beredskapsansvar når truslene primært skal håndteres på sentrale sikkerhetspolitiske arenaer? Og hvilken plass får sivilsamfunnet – både som aktør og som mål – i en virkelighet preget av aggressiv disrupsjon? Dette stiller Norge overfor en rekke dilemmaer:

Skal samfunnssikkerheten utvikles videre som et sivilt prosjekt, eller må samfunnssikkerheten inngå som deler av statens sikkerhetslogikk? Kan nasjonal sikkerhet og samfunnssikkerhet eksistere side om side – eller er vi i ferd med å se begynnelsen på en begrepsmessig og institusjonell sammensmelting? Kan småstater som Norge – med vekt på sivilsamfunn, tillit og sektorovergripende samarbeid – utvikle en egen sikkerhetstilnærming i møte med en mer stormaktsdrevet og konfronterende geopolitisk virkelighet?

En selvforsterkende dynamikk

Svaret avhenger ikke først og fremst av hva slags trusler vi står overfor, men hvordan vi velger å forstå dem – og hva slags samfunn vi ønsker å sikre. Vi ser nå en omfattende politisk og økonomisk mobilisering i Europa, hvor opprustning er blitt det nærmeste man kommer et felles svar på den sikkerhetspolitiske krisen. I Morgenbladet 14. mars advarer NUPI -forsker Julie Wilhelmsen mot at opprustning, i sin ensidighet, overser den dype mistilliten som ligger til grunn for dagens konfrontasjoner – og som forsterkes ytterligere når militære løsninger får dominere. Wilhelmsen peker på faren for at opprustning i seg selv blir en selvforsterkende dynamikk, en ny rustningsspiral som marginaliserer sivile aktører og svekker rommet for diplomati og tillitsskapende tiltak.

Vi anerkjenner langt på vei Anders Romarheims analyse, men også Julie Wilhelmsens advarsler. Det er verdt å minne oss på at truslene vi står overfor i dag – fra pandemi og klimakrise til undergraving av rettsstat og sivilsamfunn – ikke kan møtes kun med militære virkemidler. Når politiske ledere i Europa ser seg nødt til å prioritere forsvar foran alt annet, inkludert klima og demokrati, oppstår det et alvorlig spenningsforhold mellom statens sikkerhetslogikk og samfunnets langsiktige trygghet. I denne konteksten blir spørsmålet om samfunnssikkerhetsbegrepet kan overleve geopolitikken også et spørsmål om hvorvidt vi klarer å holde fast ved en bred og inkluderende forståelse av hva sikkerhet er – og hvem den skal gjelde for.