Er det formen på en debatt som avgjør det offentlige ordskiftet?

DEBATT: Er det formen på en debatt som avgjør det offentlige ordskiftet? Jeg har selv ofte glede av å lese Lindø, og synes han er morsom. Samtidig er det klart at det kan være krevende å diskutere med en dyktig skribent som bruker humor.

Aftenbladets kommentator Leif Tore Lindø, fotografert da han beklaget en feil i en anmeldelse av pizzaen til Dolly Dimples. Foto: Kristian Jacobsen

Aftenbladet har dekket uroen på nye SUS, og mange har sagt sitt – senest Dag Svihus i dagens avis. Han problematiserer formen enkelte av Aftenbladets journalister velger når de ytrer seg: « ... For problemet ligger ikke først og fremst i hva som diskuteres, men hvordan. Det er formen som ofte avgjør hvem som orker å delta i en debatt – og hvem som lærer seg å holde munn.» Denne moralske, formanende introen blir raskt hul, siden han umiddelbart etterpå snur debatten fra å handle om sak til å handle om person: « ... For Lindø handler det tilsynelatende mindre om å opplyse enn om å briljere. Det er som om han ikke kan la være. Det virker nesten som han har en journalistisk OCD-diagnose.»

En mer balansert dekning

Dette selvmålet lar jeg ligge, for temaet er det viktigste: Er det formen på en debatt som avgjør det offentlige ordskiftet? Svihus fokuserer på journalist Lindø og hans bruk av språklige virkemidler. Jeg ser dessuten ingen personangrep hos Lindø – han holder seg til saken.
Det paradoksale er at Svihus selv, på en utmerket måte, viser oss at Lindøs begrunnelse for Aftenbladets vinklinger om nye SUS er feil, eller i alle fall ufullstendig. Selvsagt er det interessant for regionens innbyggere å vite noe om hva som går godt på nye SUS. Dette argumenterer Svihus godt for, og for meg er det bortimot en selvfølge at det burde være en mer balansert dekning fra Aftenbladets side. Det får være måte på tabloid sensasjonsjournalistikk.
Men det prinsipielle er viktig. Vi opplever i disse dager en legitimering av opplevelsen av å være krenket som maktmiddel i debatter. Begrepet «psykologisk trygghet» har fått fotfeste. Andres psykologiske trygghet skal bestemme hvordan man får lov til å uttrykke seg. Dette er problematisk, for vi kan ikke kjenne alle andre menneskers følsomme områder – hvilke psykiske «utløserknapper» de har, og hva de reagerer på, og det kan dessuten være galt å ta slike hensyn som kan gå ut over ytringsfriheten i det offentlige ordskiftet.

Vennlig saklighet

Innenfor vår kultur har vi normer for atferd som vi trolig er relativt enige om, og man bør nok overholde noen kjøreregler som springer ut av dette for å bidra til en fruktbar debatt. Men, hvis vi lar andres følelser av å være krenket styre hva vi kan si, og hvordan vi kan si det, har vi latt oss undertrykke – og debatten lider.

Psykologen Jonathan Haidt er blitt kjent i Norge for boken «The anxious generation», men han har også sammen med medforfatter Greg Lukianoff pekt på problemene med begrepet psykologisk trygghet i boken «The coddling of the American mind». Forfatterne lanserer konseptet «safetyism» som en kultur eller et trossystem der blant annet «emosjonell trygghet» er blitt et altoverskridende imperativ og derfor begrenser ytringsfriheten.

Jeg tenker at vi burde øve oss på å skille mellom sak og person og jobbe for å utvikle vår egen robusthet i møte med uenighet (også om form), samtidig som vi har i mente at vennlig saklighet kanskje er mest effektivt dersom man vil nå fram med sine meninger. Kjør debatt!