«Enten må det skje endringer, eller så må de lete etter ny landslagssjef»

Hvordan kan det ha seg at Norge står i sin første kvartfinale siden 2013, er små marginer unna å ta oss videre til semifinale – og likevel sitter man med følelse av at dette var tidenes mulighet de ikke benyttet seg av?

Jeg sitter igjen med en følelse av at lagets prestasjoner har vært svake.

Jeg tror ikke Norge noen gang får like gode forutsetninger for å lykkes i et mesterskap, med å ikke prestere bedre. I en annen gruppe hadde eventyret stoppet der.

Resultatene har vært gode. De var nærme å være blant de fire beste.

Men resultatene i dette mesterskapet forteller én historie. Prestasjonene forteller en helt annen.

Gode og dårlige prestasjoner må bety noe

For å være ærlige her så havnet de i en heldig gruppe. Muligheten var gode for avansement. Der lå lista og forventningene.

Det ble innfridd.

Men når vi ser bak resultatene så er det ingen tvil om at Norge har vært heldige.

Er vi dønn ærlige så har de levert tre fryktelig svake førsteomganger. Og resten har vært helt middels, om vi ser bort ifra den litt spesielle kampen mot Island, der de kunne spille med lave skuldre og store deler av laget var byttet ut.

Island er det høyest rangerte laget Norge har slått under Gemma Grainger, det var med seks endringer.

Jeg synes det er uforståelig at både gode og dårlige prestasjoner ikke skal bety noe for hvilke elleve spillere man mener er det beste laget å sette på banen.

De to spillerne som var de beste mot Italia, Signe Gaupset og Lisa Naalsund, var egentlig ikke en del av laget Grainger startet første kampen med. De har jobbet seg inn.

Den sjansen fikk de fordi Norge allerede var klare for kvartfinale. Hadde den siste kampen mot Island vært tellende, så hadde ikke de startet den kampen. Og ikke fått vist seg frem og at de er de beste spillerne for Norge.

Ekstremt naivt

Vi har sett over tid at de periodene Norge ser best ut, så er det andre enn de elleve som landslagssjefen vanligvis starter med som er på banen.

Norge under Grainger er at lag som vil presse høyt. De skal løpe motstanderne i senk. Da er det ekstremt naivt å velge spillere fra start som leverer lave tall på nettopp dette.

På andre siden har man spillere som kommer inn fra benken som leverer veldig bra på dette med forflytning, høyhastighetsløp. De truer motstanderen på en helt annen måte.

Det å vise endringer i kampene er for så vidt positivt, men hvorfor klarer man ikke å starte kampene på en bedre måte?

Hvorfor må det til endringer underveis for at Norge skal klare å vise seg fra en bedre side?

Norge har prestert dårlig med det Grainger mener er det beste laget på banen, hver gang det gjøres endringer på det så blir det bedre. Jeg savner at ikke endringene skjer før, spesielt når man har sett at det har hatt en effekt.

Hvordan kan man ta så feil rundt disse prioriteringene?

Skivebom

Siden Grainger kom inn har hun vært ekstremt opptatt av Ada Hegerberg og Caroline Graham Hansen skal være fornøyde. Det er de vi må få til å funke. Og så er det nettopp er de som er våre svakeste i kvartfinalen. Graham Hansen blir nesten ikke involvert.

I den kampen de skulle skinne. Da er det en skivebom.

Det virker noen ganger som individet er viktigere enn kollektivet i disse vurderingene.

De står i en kvartfinale i EM og må bruke spillere ute av posisjon. Spillere har konsekvent blitt brukt ute av posisjon. Grainger snakker om at laget har utviklet seg. Da må hun komme med konkrete eksempler, for jeg klarer ikke å se utvikling i hvordan laget spiller. Eller prestasjonene.

Det har vært null utvikling og jeg blir sjokkert når Grainger trekker frem resultatene og at stemninga i gruppa er god. At det er målsettingene de hadde, og som de nådde. Da lever hun i en annen fotballverden enn det jeg har levd i.

Endringer eller avskjed

Om Norge ikke hadde vært heldige med resultatene, ville landslagstreneren stått der og bedt oss om å se på lagets prestasjoner. Nå når de leverer «godkjente» resultater, men svake prestasjoner, får vi beskjed om at det som teller er resultatene.

Mesterskap handler om prestasjoner og Norge hadde den trekningen de hadde, de skal ikke straffes for det.

Men det laget Grainger starter med som er hennes beste lag, har levert de svakeste prestasjonene. Enten må det skje endringer, eller så må de lete etter ny landslagssjef.

Den største endringen Grainger må vise er at spillere som presterer må få spille.

Skriker etter et skifte

Jeg ser positivt på fremtiden. Om det er med Grainger eller andre, så lenge det skjer endringer. Og at spillere som har de beste kvalitetene og leverer får spille. Prestasjonene avgjør. De har masse spennende typer. Signe Gaupset, Frida Maanum og Celin Bizet Dønnum spesielt. Men man kan nevne enda flere.

Norge skriker etter et generasjonsskifte.

Det er flere spennende unge spillere som ikke fikk plass i dette mesterskapet som jeg tror vi får se om ikke altfor lenge på dette landslaget. Som kan være med på dette generasjonsskiftet.

Det er lenge til neste samling, men treningskampene i oktober er en ypperlig mulighet. Da må Grainger vise vilje til å teste ut noe nytt.

De må tørre å gjøre endringer selv om resultatene står til målsettingen. En god ledelse ser bak resultatene.

Og de endringene må skje nå.