Enigheten om vindkraftforslag på Stortinget bærer preg av ønske­tenkning og seminar­politikk

KOMMENTAR: Enigheten om vindkraftforslag på Stortinget bærer preg av ønsketenkning og seminarpolitikk.

Vil forslagene om vindkraft det er enighet om på Stortinget virkelig føre til skånsom utbygging og ro i protestene? Her fra en Motvind-protest utenfor Stortinget. Foto: Ole Berg Rusten / NTB

Det går mot flertall på Stortinget for en rekke forslag knyttet til vindkraft på land.

Det er ikke flertall for MDGs forslag om utredningsplikt, men partiet har fått med seg Høyre, Arbeiderpartiet og Venstre på flere justerte vedtak fra deres dokument 8-forslag om vindkraft på land.

Disse går blant annet ut på å utrede hvorvidt naturregnskap og økologisk kompensasjon kan bidra til bedre ivaretakelse av natur, styrking av regionale energiplaner, forskudd på produksjonsavgift til kommunene og en nabokompensasjonsordning for vindkraftverk.

Partiene vil også at regjeringen skal videreutvikle Miljødirektoratets kart over såkalte grå arealer.

Grå arealer

Det har blitt veldig hipt å snakke om disse grå arealene, men hva er de egentlig?

Grå arealer er, ifølge Miljødirektoratets definisjon, områder som allerede er tatt i bruk eller sterkt påvirket av menneskelig bygge- og anleggsaktivitet. Dette inkluderer blant annet veier, parkeringsplasser, industriområder, masseuttak og steinbrudd.

Det høres jo fint ut, men det er ikke så enkelt som mange skal ha det til.

Store vindkraftutbyggere, som Aneo og Statkraft, har sagt at dersom det skal sikres ny, lønnsom kraftproduksjon til en pris industrien er villig til å betale, må de bygges der vindforholdene er gode. Det er ofte ikke i de grå arealene.

«Våre analyser viser at grå arealer har et begrenset potensial for lønnsom vindkraftproduksjon, da for eksempel industriområder typisk ligger i lavlandet der det er mindre vind, uttalte Lars Magnus Günther, leder for medierelasjoner i Statkraft, til Energi og Klima i april.

Ser man på kartet over de grå arealene, ligger disse også som regel nært der folk bor. Utbygging i disse områdene er noe som ikke har vært særlig populært. Et annet problem med å for eksempel bygge vindkraft langs motorveier, som MDG har foreslått, er iskast. Dette er når is som dannes på turbinbladene løsner og blir slynget utover av rotasjonen eller av vinden. Det kan, som Statens Vegvesen har påpekt, rett og slett være farlig.

Kunnskap

Flertallet på Stortinget ber også regjeringen vurdere hvordan man best mulig kan sikre at kommunale beslutninger i vindkraft- og fornybarprosjekter bygger på et tilstrekkelig, relevant og nøytralt kunnskapsgrunnlag.

Frøya Skjold Sjursæther, stortingsrepresentant for MDG, skrev på Facebook at «kommunale beslutninger om vindkraft skal bygge på kunnskap».

Men hvilken kunnskap? Og hvem skal komme med denne kunnskapen?

Selve kjernen i de polariserte frontene i debatten om vindkraft på land, har vært beskyldningene om at de som ikke ønsker å bygge ut vindkraft i norsk natur kommer med desinformasjon, og ikke forholder seg til fakta.

Deler av kraftbransjen har ofte fremstilt motstandere som om de er selvopptatte, at det handler om at de ikke vil bygge ut noe i deres egen bakgård (NIMBY), og at de driver med feilinformering.

Mens det egentlig ofte handler om å bevare natur, om bomiljø og om hvilken samfunnsutvikling man vil ha.

Desinformasjon?

Et eksempel på stempling av meningsmotstandere finner vi i en rapport publisert i april av den europeiske interesseorganisasjonen for vindkraft, Wind Europe.

Wind Europe går hardt ut mot den norske gruppen Motvind, som de mener kommer med desinformasjon. Desinformasjon defineres av interesseorganisasjonen som «falskt eller villedende innhold som spres med den hensikt å lure eller søke økonomisk eller politisk vinning».

Mediene i ulike land får også hard kritikk i rapporten for å ha skrevet kritisk om vindkraft.

For eksempel påstår Wind Europe at en artikkel i den britiske avisen The Telegraph er misvisende fordi den skriver om en rapport som viste at mer vindkraft i kraftsystemet ville øke kostnadene for kundene.

Men dette er ikke misvisende. Ifølge Statnett og NVE, gjør variabel produksjon fra vindkraft (og sol) det vanskeligere å balansere tilbud og etterspørsel, noe som krever mer aktiv styring av nettet. For Statnett har disse kostnadene økt fra 400 millioner kroner i 2020 til over 5 milliarder kroner i 2025. Som i Norge vil (som var det Telegraph-artikkelen pekte på) føre til økt nettleie.

Informasjonsproblem

Wind Europe representerer en bransje med interesser i økt utbygging, som Fornybar Norge gjør her til lands. Motstand blir ofte et informasjonsproblem. Det er helt klart en del feilinformasjon og forenklinger ute og går, på begge sider. Men ganske mye dreier seg rett og slett om politisk uenighet.

Svenske Expressens redaktør Patrik Kronqvist kalte WindEurope-rapporten «en tunn soppa». Han advarte mot at organisasjoner og mennesker med makt forsøker å definere hva som er sant, og samtidig mistenkeliggjøre dem som protesterer.

Vindutbyggere, interessegrupper og motstandere av vindkraft er ofte uenige i hva som betyr naturtap. Skal man telle med de store anleggsveiene som bygges rundt et vindkraftverk eller ikke? Det er ikke desinformasjon å mene at disse veiene også ødelegger natur, for eksempel.

Å underkommunisere ulempene er vel like ille som å overkommunisere dem?

Gode intensjoner

NTNU-professor Tomas Moe Skjølsvold, sa til Energi og Klima i mai at det er lav tillit, ikke desinformasjon, som er hovedutfordringen i vindkraftdebatten. Skjølsvold har i over 20 år forsket på energi- og klimaomstilling.

«Når tilliten svekkes, blir også uenigheten om kunnskap og fakta dypere, man blir uenig om hva slags kunnskap som er relevant, og hvilke fakta som skal telle,» sa han.

Begge sider har et ansvar for å rydde opp, mente han.

Så lenge det ikke har skjedd, er det heller uklart hva et vedtak i Stortinget skal få til. Spørsmålet er om dette bare er et nytt eksempel på gode intensjoner og seminarpolitikk.