Endelig en fet roman om dataspill

Hei folkens!

Det er digg å være tilbake etter sykemelding. I to uker etter jeg fikk foten operert, har jeg ligget med beinet høyt og hørt på lydbøker og hatt rare Paralgin Forte-induserte drømmer og bare snakket kort med katten og samboeren.

Nå er jeg sprekkeferdig etter å fortelle om bøker jeg har lest og hørt. Dere skal være glad jeg har en streng vaktsjef, ellers hadde dette Bokbrevet blitt like langt som en Knausgård-roman.

Jeg har lest min første dataspillroman, og nå har jeg mest lyst til å stå på Karl Johan og prakke boka på alle som går forbi, som en annen leksikonselger.

Jeg tigget forlaget om intervju med forfatteren, og fikk ja.

Ellers vil Oscar-utdelingen også prege brevet, hvor du får et filmtips fra litteraturverden.

Da jeg jobbet som programleder på P2, var saker om dataspill min akilleshæl. Jeg måtte ha intensivkurs om hva som skjulte seg bak akronymer som RTS- og FPS-spill. Fem minutter etter sending rant kunnskapen ut av hjernen min som speilegg fra teflonpanna.

Da jeg så at en roman om to dataspillutviklere var Book of the Year i USA i 2022 og skulle komme på norsk i 2024, vekket det både interesse og skepsis.

Jeg har ukentlige krangler med vaktsjefen min om hva som er best og viktigst av dataspill og litteratur. Her kom det altså en bok som kunne bli en felles arena for oss, og kanskje bygge bro generelt mellom bokormer og gamere?

Tittelen «Tomorrow, and tomorrow, and tomorrow» kan gi inntrykk at den handler om en slags Groundhog Day, hvor en person våkner opp hver morgen til den samme dagen. Når du leser boka, får du imidlertid vite at tittelen er et sitat fra «Macbeth», fra et av de mørkeste øyeblikkene i Shakespeares meget mørke stykke.

Macbeth har akkurat fått vite at kona hans har tatt livet sitt, og roper ut sin smerte over livets menings­løshet.

(Monologen er for øvrig mest kjent for sine siste linjer: It is a tale told by an idiot, full of sound and fury, signifying nothing.)

Romanen spør: Er dataspill kanskje bedre enn menneskelivet på den måten at det aldri er helt Game Over?

Vi møter Sadie og Sam. Som barn finner de to hverandre på lekerommet på et sykehus. Sam har vært i en bilulykke der moren døde og han har fått foten knust. Sadie er på besøk hos storesøster som har leukemi. Gjennom spilling av «Super Mario» oppstår et sjeldent vennskap.

Når de møtes igjen som studenter på nitti­tallet, ender Sam og Sadie med å lage dataspill sammen. Med global suksess følger misunnelse og konflikt som river dem fra hverandre.

«I morgen, og i morgen, og i morgen» er historien om et turbulent forhold som spenner over 30 år. Den viser hvordan et kreativt partnerskap kan være like intenst som et kjærlighets­forhold.

Boka er den første kunstnerromanen om dataspillskapere, så vidt meg bekjent.

Zevin er født i 1977 og fikk tidlig erfaring med spill. Foreldrene jobbet i IBM, og når programmerer­pappa tok med datamaskinen hjem, fulgte det med spill datteren kunne leke med.

– Jeg var enebarn og ensom. Å spille dataspill løste det problemet.

Hun ante ikke den gang at spillinga skulle forme henne og bli grunnlaget til en bestselger­roman flere tiår senere.

– Det er gjerne sånn at gamere holder seg til én konsoll. Så det fantes masse spill der ute jeg ikke kjente til.

Det hun likevel elsket med ideen, sier hun, var at dataspill kun har eksistert innenfor rammen av hennes eget liv. Zevin så mange muligheter i det å følge et kunstuttrykk og noen karakterer utvikle seg sammen, fra barndom til middelaldrende, innenfor en roman.

Såpass ambisiøst var prosjektet at Zevin valgte samme grundige tilnærming som da hun tok engelsk hovedfag på Harvard: Hun leste seg opp på alt som fantes av akademiske tekster om dataspill, og laget tidslinjer over hvilke spill som var populære til hvilken tid.

Det tok fire år.

– I den perioden hadde jeg mild panikk for at noen skulle komme meg i forkjøpet med en stor spillroman, sier Gabrielle og ler.

Det som imponerer meg med denne romanen, er at Zevin selv har funnet opp de dataspillene de to kreative geniene Sam og Sadie skaper, i tillegg til en rekke andre spill i mindre roller.

Blant Sadies tidlige oppfinnelser finner vi et skytespill med Emily Dickinsons dikt, og et Holocaust-spill som tematiserer Hannah Arendts tese om ondskapens banalitet (!).

Ikke bare det, Zevin skriver poetisk om spilldesign, og spillene får et filosofisk og menneskelig underlag. Etter denne boka har jeg begynt å tenke på dataspill som en kunstform, ikke bare som underholdning.

«I morgen, og i morgen, og i morgen» er Gabrielle Zevins tiende bok og hennes mest ambisiøse verk, et arbeid som ga henne de største utfordringene og den største tilfredsstillelsen.

– Da jeg ga dette manuset til samboeren min, sa jeg til ham: Jeg bryr meg egentlig ikke om denne boka selger eller ikke.

Den erfarne forfatteren følte at hun nå hadde skrevet en roman som kombinerte interessene og evnene hennes til det ypperste.

Likevel tenkte hun at boka var en smal roman om opplevelser hun var alene om. Men som ofte med god kunst, så traff det særegne bredt ut til massene.

Ikke bare var kritikkene kjempegode, «Tomorrow, and tomorrow, and tomorrow» ble årets bok hos Amazon. Jimmy Fallon gjorde plass for romanforfatteren i late night-showet sitt.

Og den norske oversettelsen holder mål: NRKs anmelder ga den en klar sekser.

Romanen har flere kulturelle referanser. «Macbeth» er nevnt, omslaget prydes av Hokusais ikoniske bølge, og i handlingen møter vi på William Morris sitt populære motiv «Jordbærtyven».

Jeg lurte på om hensikten er å løfte dataspill opp som en likestilt kunstform med billedkunst, poesi og dramatikk?

– Jeg hadde ikke det som agenda, nei. For meg ER dataspill likestilt. Jeg ser på meg selv som en beholder der alle mine kunstreferanser eksisterer side om side, og den metoden har aldri sviktet meg.

For meg som er litt eldre enn Gabrielle Zevin og kan huske da Donkey Kong kom til Norge, byr romanen på spillnostalgi.

Mens jeg tidligere har tenkt at gamere alltid vil spille kun det nyeste, med de feteste designene, skjønner jeg nå at det å spille et gammelt spill kan gi samme følelse som å høre en 80-talls låt eller se «Casablanca» for tiende gang.

Zevin påpeket at dataspill bare er en yngre kunstform enn billedkunst og litteratur. Spilldesign står i krysningspunktet mellom teknologi og kunst, og når vi ser på utviklingen fra de første pikselerte spillene til nåtidens «The Last of Us», kan vi egentlig bare ane hvor dataspill som kunstform kan ende opp, sier hun.

Etter å ha lest boka, synes jeg nesten det er rart ingen har skrevet noe lignende før.

Her er dataspill integrert i romanpersonenes liv på en måte som jeg tror er veldig vanlig, men som jeg i grunn aldri har sett skildret før, verken i litteratur eller film.

Som barn utvikler Sam og Sadie tillit og intimitet når de deler på å spille den samme figuren. Når Sadie går gjennom en depresjon i ungdomsårene, låser hun seg inne på rommet og spiller gamle spill til trøst.

Selvfølgelig er det sånn livet er.

Så til det store spørsmålet fra boka. Skulle Gabrielle Zevin ønske hun levde i en dataspillverden, hvor Game Over aldri er endelig?

– Bortsett fra dette med dødelighet, synes jeg faktisk livet ligner ganske mye på dataspill. I boka blir replikken «i morgen, og i morgen, og i morgen» tolket som et positivt budskap: Hver nye morgen du våkner har du muligheter til å gjøre ting på nytt, og gjøre ting bedre.

I kommentarfeltet kan du fortelle om du har savnet en roman om dataspill.

Oscar-romaner og et filmtips

Hvert år opp mot utdelingen av Oscars har forloveden og jeg som prosjekt å se så mange av de nominerte filmene som mulig. I år var det en sann glede, med mange sterke filmer.

Flere av mine favoritter viste seg å være basert på romaner: «Zone of Interest», «American Fiction», «Poor Things» og Golden Globe-nominerte «All of Us Strangers».

Jeg har bestilt alle sammen fra min lokale bokhandler.

Du skal få vite hvem av disse som er verdt å bruke tid på. I mellomtiden anbefaler jeg varmt å se «American Fiction,» som er en satire over det amerikanske litteraturmiljøet.

Hovedpersonen er en høyt utdannet amerikansk professor og forfatter som skriver en gangstaroman på kødd, som helt uventet blir en braksuksess.

Filmen leker med kulturkrig og kulturelle forventninger, men er også en varm fortelling om en splittet familie.

«American Fiction» fungerer som et lindrende plaster på en ømskinnet og polarisert verden. Filmen har klart det umulige: Å slå an både hos woke og anti-woke.

For oss nordmenn er det en gøy anekdote at de nevner Karl Ove Knausgård i filmen, eller «Knuusgard», som de uttaler det.

Jeg ønsker deg en god påske og håper du får satt av litt tid til bok, om det krim, dikt eller en inspirerende hagebok. Neste gang vil jeg skrive litt om noen av bøkene dere ga meg som tips til rekonvalesens­lesing.

Snakkes!

Siss

Kommentér

Tror du vi vil få flere romaner om dataspill? Hvorfor har det tatt over 30 år før vi fikk en kunstnerroman om dataspillskapere?