En voldelig mann er også ofte en voldelig far

Partnervold rammer altfor mange kvinner i Norge, til tross for høy kjønnslikestilling i samfunnet. Samfunnet svikter disse kvinnene, og i mange tilfeller også barn, mener kronikkforfatteren. Foto: FotoDuets, Shutterstock/NTB

Det kan virke uhøflig og ukomfortabelt å blande seg inn, men når flere tør å bryte stillheten, vil taushetskulturen forsvinne – og kvinner og barn bli tryggere.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

I Norge har én av ni kvinner, og én av 40 menn, opplevd alvorlig partnervold. Én av 20 kvinner har vært utsatt for voldtekt ved makt og tvang fra partner, og én av 400 menn.

Menn begår mer alvorlig partnervold, mens kvinner er mer utsatt for slik vold.

Dette ifølge Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (2023).

Å holde menn ansvarlige er en oppgave for rettssystemet – men ikke bare. Det er også en oppgave for samfunnet som helhet.

De utsatte kvinnene kan ikke bære den oppgaven alene. De trenger folk som hjelper dem å innse hva som skjer, som tror på dem, støtter dem, bygger opp selvtilliten deres, er der for dem når de er nede, planlegger neste steg og er med i det lange løp.

«Hvorfor går du ikke bare?»

I vår podkast «Ut av stillheten» rapporterer kvinner og menn om sin lange og vanskelige vei ut av et voldelig forhold, for å informere og oppmuntre dem som fortsatt er utsatt.

«Elisabeth» forteller om oppmerksomheten og komplimentene i begynnelsen, blandet med tilsynelatende uskyldige bemerkninger rettet mot å kontrollere henne. Dette er et typisk mønster hvor overgriperen er svært sjarmerende i begynnelsen, for å vinne tilliten til offeret, som de deretter misbruker.

Mange voldsutsatte har ikke fått den hjelpen de trenger fra tjenestene som skal tilby den, skriver professor Beate Seibt. Foto: Ketil Blom Haugstulen

Det mange av kvinnene vi snakket med, fortalte oss, var at de etter hvert ble opptatt av å prøve å forstå volden. Det var jo en partner de var glad i, mange hadde også barn med partneren. Dette gjorde at kvinnene prøvde å forstå hvorfor han gjorde dette mot henne.

Mange har en prosess der de gradvis erkjenner at volden ikke kommer til å ta slutt, at den vil fortsette. For utenforstående kan det virke enkelt: «Hvorfor går du ikke bare?» Men dette er en prosess. Det krever tid å forstå hva som har skjedd, og om det vil endres.

Når volden begynner for alvor, er det mange grunner til at folk ikke bare går. Mange forteller oss at partneren lovet å aldri gjøre det igjen, at de trodde på det og prøvde å redde kjærligheten de hadde opplevd i fine dager.

Hva gjør at noen er ekstra sårbare?

Mange er også redde for livet sitt hvis de drar. Skam- og skyldfølelser er utbredt. Det kan også virke som om ofrene føler skammen som utøveren burde føle, men ikke gjør.

Å vende tilbake til voldsutøveren kan også øke skammen ved neste forsøk på å komme seg løs, og for de fleste tar det flere forsøk.

Vi hørte også hvordan sårbare betingelser kan gjøre det ekstra vanskelig å komme seg ut av et voldelig forhold:

Innvandrerkvinner mangler ofte i starten det sosiale nettverket som familie, venner og kolleger, som er så viktig for å stille spørsmål, tilby hjelp og gi mot. De mangler også ofte kunnskap om systemet, språket, rettighetene sine og økonomiske ressurser.

En funksjonsnedsettelse gjør at man er ekstra utsatt.

Homofile som er voldsutsatt, har ofte vanskeligere for å finne den hjelpen og forståelsen de trenger, siden de ikke passer helt inn i skjemaet folk har i hodet.

Psykiske vansker, alkohol- og rusmiddelavhengighet kan være en følge av voldserfaringene. Det kan også gjøre det vanskeligere å komme seg ut.

Barn som lever i hjem med vold

Når man har felles barn med en voldsutøver, møter man også utallige utfordringer. Det begynner med at mange mødre ikke forlater partneren sin for ikke å etterlate barna alene med voldsutøveren. Når de faktisk går fra voldsutøveren, opplever mange det som svært problematisk å møte voldsutøveren ved overlevering av barna.

En voldelig mann er også ofte en voldelig far.

Når mødre opplever det som farlig at barna skal ha bosted eller være sammen med en voldelig far, blir det fort veldig dyrt å kjempe i retten for å endre barnefordelingen.

Dette i tillegg til store økonomiske tap i selve separasjonsprosessen hvor kontrollen og manipulasjonen gjerne fortsetter. Å møte opp i retten er også en psykisk påkjenning.

«Ingrid» fortalte oss: «De må undersøke alt som kommer. Men når du er utsatt for vold, så har du først og fremst et behov for at de du møter, gir deg noe anerkjennelse eller at du blir trodd.»

Voldsutsatte blir preget av volden, ofte for resten av livet. Og barn som er vitne til vold, blir også påvirket. Selv om man praktisk sett kan komme seg ut av en voldelig situasjon, kan man betale prisen i form av psykiske og sosiale vansker resten av livet.

Mange føler seg svært ensomme i etterkant.

Hvordan bryte voldssyklusen?

Det krever et aktivt samfunnsengasjement å bryte syklusen av vold. De som har opplevd vold, trenger terapi og støtte fra kunnskapsrike og forståelsesfulle personer i Nav, krisesentre, helsevesenet, barnevernet, familiekontorer, politiet og rettssalen. I tillegg trenger de et støttende og forståelsesfullt nettverk.

Mange voldsutsatte har ikke fått den hjelpen de trenger fra tjenestene som skal tilby den. Vi organiserte samtaler mellom voldsutsatte og representanter fra ulike tjenester. Dette er en effektiv måte å videreutvikle prosedyrer på, og ikke minst øke kompetansen hos de ansatte, fordi personen man møter, kan være den viktigste i prosessen med å få hjelp.

De som har utøvd vold, trenger også støtte, men det er like viktig at de holdes ansvarlige for sine handlinger. Det er ofte enklere for voldsutøveren å søke seg til nye ofre i stedet for å konfrontere sine egne demoner. Flere domfellelser ville være en hjelp, sammen med flere kritiske spørsmål og negative reaksjoner fra omgivelsene.

Vi har en kultur hvor det som skjer bak lukkede dører, betraktes som en privatsak, noe man ikke trenger å redegjøre for. Når denne kulturen fører til vold, må den utfordres, fordi vold aldri er en privatsak. Det kan virke uhøflig og ukomfortabelt å blande seg inn, men når flere og flere tør å bryte stillheten, vil taushetskulturen forsvinne og kvinner og barn bli tryggere.