En verdig død må aldri bli veien ut av et uverdig liv

Samfunnet må først oppfylle kravet om å gi alle hjelp til et verdig liv, skriver Lars Rovik Ødegård. Illustrasjonsfoto: Jason Grant, Shutterstock/NTB

Kravet om en verdig død er forståelig for oss alle, men hva med kravet om et verdig liv? Burde ikke dødshjelp være helsestellets siste skanse?

Burde vi ikke først bidra til å gi alle et verdig liv før staten tilbyr dødshjelp som en vei ut av manglende verdighet?

Erfaringene fra land og stater som har legalisert dødshjelp i ulike reguleringsvarianter, viser at de fleste som ber om dødshjelp, gjør det i mangel på verdighet.

Det er ikke smerter som begrunner deres «uutholdelige lidelse». Det er opplevelsen av å ligge andre til last. Det er belastningen med å ikke få nødvendig pleie og omsorg. Det er fortvilelsen over å ikke få assistanse til å leve ut fra egne forutsetninger, så godt det er mulig.

Tar vi situasjonen i Norge med i bildet, er mye ugjort. Det mangler kompetanse i den medisinske førstelinjen om smertelindring.

Det mangler personell og ressurser i sykehjemmene for å gi optimal omsorg og pleie. Mange med store behov for assistanse får avslag eller for få timer med brukerstyrt personlig assistanse (BPA).

Rekkefølgen burde være åpenbar. Samfunnet må først oppfylle kravet om å gi alle hjelp til et verdig liv. En verdig død må aldri bli veien ut av et uverdig liv.