En sykmeldt nasjon – er vi blitt for skjøre?

Den norske befolkningen er blant verdens friskeste. Likevel har vi et sykefravær i verdenstoppen.

Over 700.000 nordmenn mellom 20 og 66 år står utenfor arbeid og utdanning.

Én av fem i yrkesaktiv alder.

De fleste får ytelser fra Nav, ofte begrunnet i sykdom.

Her ligger paradokset: Vi er friskere enn noen gang før. Likevel er vi for syke til å jobbe.

Det haster å løse dette problemet.

Foto: Erik Flaaris Johansen / NTB

Allerede i 2050 vil andelen av befolkningen over 80 år ha doblet seg.

Vi får færre som kan jobbe, og flere med store omsorgsbehov.

Så hva kan gjøres?

Svarene peker ofte i samme retning: Arbeidsplassene må bli bedre, Nav mer effektivt og helsevesenet mer arbeidsrettet. Alt dette er viktig.

Men det finnes også en forklaring vi sjeldnere snakker om: Individets rolle.

Jeg klandrer ikke den syke, og mener ikke at sykmeldte er late eller har vondt i viljen.

Men vi må kunne snakke om terskelen for sykmelding, uten å påføre den syke skam eller mistenkeliggjøring.

Jeg mener holdningene våre rundt sykmeldinger har endret seg.

Terskelen for å sykmelde seg har falt.

Les også: Navs sjeflege om sykefravær blant gravide: – Et samfunnsproblem

Jobb oppleves oftere som en motsetning til å «ta vare på seg selv», snarere enn som et bidrag til å få det bedre.

Skiftet er subtilt: Fra jobb som privilegium og identitet, til jobb som plikt og belastning.

Vi sier «jeg skal sykmelde meg», når vi skal til legen.

En setning som viser hvor selvstyrt sykmeldingen har blitt.

For all del, de fleste kommer ikke med en bestilling til legen sin.

De fleste vil bare få det bedre, og leger kan også ha for lav terskel til å foreslå sykmelding.

Men språket avslører hvor mye makt, og dermed ansvar, som ligger hos individet.

Les også: Høyre-topper vil endre sykelønnsordningen

Dette er ikke bare anekdoter.

En undersøkelse viser at aksepten for å være hjemme uten å være veldig syk har økt. 43 prosent kan godta sykefravær selv om man er frisk nok til å jobbe, opp fra 29 prosent for ti år siden.

Begrunnelser som oppgis som gode nok for å være borte fra jobb er dårlig arbeidsmiljø, familiære utfordringer eller samlivsbrudd.

Dette er viktige utfordringer å ta tak i.

Men det betyr ikke at man er syk, eller at sykmelding er riktig virkemiddel.

Men slike problemstillinger ender oftere opp hos legen, og man søker medisinske og psykologiske forklaringer på at livet er tøft.

Vi har økt kravene våre til hva som er en frisk nok kropp eller psyke.

Og dermed faller terskelen for hva som er sykdom. Da øker fraværet.

I tillegg lever vi i en individualistisk tidsalder, der egne behov ofte veier tyngre enn fellesskapets.

Jeg er ikke imot at man sykmeldes for å få det bedre.

Problemet er at sykmeldingene i praksis kan være dårlig medisin, særlig ved lettere psykiske plager og muskel-/skjelettplager.

Og det er nettopp disse sykdomsgruppene som oftest sykmeldes.

Vi kan altså bli sykere av sykmeldingen.

Hadde vi i det minste fått høyere livskvalitet som følge av sykefraværet, men selv om vi
er mest sykmeldt i Norden, er vi også de minst lykkelige.

Sykmeldingen har blitt en lettvint løsning, eller minste motstands vei, for alle parter.

For arbeidsplassen kan 100 prosent fravær være enklest og billigst.

Bare få inn en vikar som kan fungere uten tilrettelegging.

For fastlegen kan det være raskt og konfliktfritt.

For Nav er grundig, skreddersydd oppfølging ressurskrevende.

Strukturer burde endres, slik at sykefravær ikke blir en like fristende løsning. Da vil også kulturen følge etter.

Sykelønnsordningen er et eksempel på en slik struktur.

Vi er nærmest alene om full lønn i ett år ved sykdom.

Fantastisk sikkerhet, men også noe som gjør det vanskeligere å komme tilbake.

Dette ser vi av Navs forløpsanalyser, som viser at uforholdsmessig mange blir friskmeldte etter nøyaktig 52 uker.

Det handler ikke primært om helsen, men at man fra uke 53 mister en tredjedel av inntekten hvis man ikke er tilbake i jobb.

Jeg etterlyser ikke om kutt i sykelønnsordningen.

Rene kutt vil ramme mange som fortjener sykepenger.

Jeg etterlyser smartere incentiver, mer gradert arbeid og tidligere oppfølging.

Incentivene må vel så mye være rettet mot oss fastleger. Selvfølgelig burde vi bruke mer tid, tidlig i forløpet, til å motivere folk til arbeid.

Gradert sykmelding bør være normalen.

Og 100 prosent sykmelding over en viss lengde bør kreve særskilt begrunnelse.

Det er mye som kan forbedres i systemene, men endringer tar tid. I mellomtiden kan ikke alt ansvar skyves bort fra individet.

Vi må tenke to tanker samtidig.

1) Systemene må forbedres.

2) Individet spiller en viktig rolle.

Rettigheter må bevares, samtidig som ansvar tydeliggjøres.

Perspektivet må vekk fra «Er jeg frisk nok til å jobbe?», og over til «Hva kan jeg gjøre på jobben, nå som jeg ikke er på topp?»

Det handler om å se det friske i folk, og det friske i seg selv.

Fravær fra jobben må bli en aller siste utvei, fremfor et tidlig tiltak for å få det bedre.

For sykdom er ikke det samme som å være ute av stand til å bidra.