– En solid debut

BOK: Enda ei bok om Palestina og Israel. Kan ikke de folkene der nede bare holde fred snart?

Maria Aano Reme debuterer solid med ei bok fra en konflikt langt borte, så nær. Foto: Jarle Aasland

Maria Aano Reme. Tegneren. Roman. 119 sider. Communicatio Forlag.

«Tegneren» er boka om Yasid, en palestinsk veteran som for lenge siden la fra seg våpnene og tok opp brennevin og sprayboksene isteden. Nå lister han seg ut om nettene og maler fortvilelsen på muren som israelere setter opp mellom seg selv og de andre for å stanse selvmordsbomberne.

En dag banker gutten Tarek på døra hans. For Tarek har et håp, og kanskje kan den gamle fylliken hjelpe ham. Bli med 20 år tilbake, til etterdønningene av den andre intifadaen. En konflikt langt borte, så nær.

På et sjakkbrett der de fleste brikkene er grå, har forfatteren valgt å spille som Palestina-aktivist. Jeg har prøvd å ikke bruke dette mot boka. Ikke for den heller, for den saks skyld. For boka gir noe mer enn de slitte, naive slagordene du venter fra en som klart har valgt sin side av brettet.

Begynnelsen må du nesten bare ignorere, for da frykter jeg at dette skal bli en oppvisning i klisjeer. Yasid er en slags standard, menneskesky alkis som bruker dagene på å ødelegge seg selv og alt han ellers kommer over. Du har hørt det før, og spesielt bokdebutanter som Reme liker ofte dette utgangspunktet. Men så kommer det seg ganske raskt.

For «Tegneren» er en allmennmenneskelig bok om tap, om å fortsette en fånyttes kamp fordi du ikke kan annet, ikke har noe annet, og bitte litt om håp.

Yasid kunne så lett ha blitt med familien som dro til Amerika for så mange år siden, men han valgte å bli for å kjempe for et land som vi uvitende fremmede kanskje ikke synes virker verdt det.

På minnereisene tilbake til 1970- og 1980-årene drar Yasid til Libanon og lar seg verve av en væpnet gruppe sammen med en venn. Snart ligger de på grensa mot Israel og venter på noe, og kanskje er det kjærlighet der et sted i alt rotet også. Men plutselig.

Jeg skal jo ikke røpe noe mer.

«Tegneren» er befriende kort, og samtidig akkurat passe. Figurene vi møter er troverdige nok. Stort sett er språket stramt, og de få tilfellene av slapphet er det lett å tilgi.

Boka er litt i overkant skråsikker av og til, i en fortelling nesten uten de nevnte gråsjatteringene, men svart og hvitt er tilsynelatende alt som teller for tida. Det er en solid debut. Den andre siden av brettet får heller skrive sin egen versjon.