En sippers bekjennelser: «Å ja, mamma gråter igjen»

Snart er det 17. mai. Det er en krevende tid for artikkelforfatteren. Foto: Olav Olsen

Kom mai, du skjønne tåretid.

Tårene kom, slik de ofte gjør. Det rant i strie strømmer bak store mørke solbriller. Jeg kremtet for at klumpen i halsen skulle løsne. Lot som om jeg klødde litt på kinnet. Prøvde å se en annen vei, men barna mine hadde allerede sett det.

«Hvorfor er det våte prikker på genseren din», spurte de?

Før jeg klarte å pipe ut en lyd, besvarte de eget spørsmål: «Å ja, mamma gråter igjen.»

Hva var det som satte i gang pumpene denne gangen? Jo, det var bare 1. mai. Vi sto og så på parolene. Korpsene. Flagg, rette rygger og hyttende never.

For meg toppet det seg da et korps begynte å synge om Oslo.

Striglete gutter i buekorps i Bergen. Foto: Paul S. Amundsen / NTB

Vannhodene

Jeg er én av dem som blir lett rørt. Følelsene ligger utenfor kroppen. Jeg lar meg lett rive med.

Og jeg ser dere andre er der ute. Jeg så deg, godt voksne mann, som ikke orket å skylde på pollenallergi, men lot blikket svømme i 1. mai-toget da barna med hjemmelagde kampplakater kom forbi.

Jeg har hørt at vi omtales som «vannhoder». Vi forenes i vår følelsesmessige bølgedal.

Her er mine triggere:

• Brylluper og dåp. Det absolutt viktigste: Ikke se på en likesinnet. Så da ser jeg mye opp i taket. Utrolig hvor mange fine røykvarslere og strømledninger som finnes der ute.
• Utmerkelser og applaus. Klapping og ros er generelt vanskelig. På skoleavslutninger, medaljeutdelinger og seremonier har jeg mine utfordringer.
• Kongelige som hilser på vanlige folk fra bygda som har møtt frem og trillet ut alle sykehjemsbeboerne så de skal få si hei.
• «Ja, vi elsker». «Deilig er jorden». Klarer ikke synge. Klarer ikke nynne. Bare svelger.
• Når store idrettsstjerner møter unge fans som blir tatt godt imot.
• Ballgutter og -jenter på vei ut på banen. Eller i aksjon når de henter en ball og kaster den til spillerne.
• Når treneren takker den unge dommeren for kampen.

• Én ting er å se konfirmantens nykrøllete hår etter å ha sovet med fletter en hel natt. Eller den nyinnkjøpte dressen som fremdeles har butikkens buksepress. Men for meg rakner det når jeg tenker på alle som står bak de store anledningene. Lederne, foreldrene, lærerne, riggerne som har fikset og ryddet og forberedt. De usynlige heltene.
• Korps og korpsmusikk. Jeg har selv spilt i et. Nå har barna mine begynt. Så nå er det ett ord jeg nesten ikke klarer å nevne uten at kranen skrus på: Aspiranter. De stolteste av dem alle. Med nye uniformer, overdreven armsving, stor høytidelighet og et tonn med forventning. Når de også klarer å spille musikk sammen, gir jeg opp.

Korpsmusikk i Oslo. Foto: Olav Olsen

Hvorfor skjer det?

Disse tårene. De gjør jo egentlig godt. Hvor kommer de ifra?

Jeg har en teori: Tanken om et eller annet fellesskap treffer mest. At vi er sammen om noe som er viktig for oss. Kanskje noe handler om minner, nostalgi og felles verdier. Kanskje gleden av at andre har det bra.

Kanskje det til og med er arvelig. Det blir i alle fall ikke enklere med årene.

Den tøffe tiden

Vi som sipper lett, er på vei inn i en krevende periode. Våren er fullspekket av slike dager.

Den kanskje mest krevende er rett rundt hjørnet: Nasjonaldagen.

For å ikke snakke om forberedelsene til den. Barnehagebarn som øver til toget med flagg og sang i gatene. Der er det bare å gi opp ved første hurra.

Hva skal jeg gjøre?

Den store festdagen står for tur. Det er bare å la det flomme over. Foto: Frederik Ringnes / NTB

Jeg har funnet en løsning

Solbrillene er blitt større, og kremtene er blitt kraftigere. Jeg har fått det som rutine å ha papir tilgjengelig.

Men jeg syns at vi vannhoder skal slutte å skamme oss. Jeg har i alle fall bestemt meg for ikke å skjule det lenger.

La kanalene åpnes. La sminken renne.

God sippesesong!