En nazihilsen er en nazihilsen. Hvorfor tåkelegge?

Er det frykt for å øke polariseringen som gjør at pressen har lagt seg på denne redaksjonelle strutselinjen?

I etterkant av Elon Musks tale under Donald Trumps innsettelsesseremoni har det vært en diskusjon rundt hva Musk mente med en armbevegelse. Det som derimot har fått mindre oppmerksomhet, er pressens manglende evne til å beskrive selve armbevegelsen.

Dette burde muligens bekymre oss mer: Det handler ikke om USA, men om vår egen evne til å gjenkjenne, beskrive og motvirke nazisme.

Meningsløs ordsalat

«Musk-hilsenen» ble beskrevet slik av NRK: «Musk pressa høyrehanda mot venstre bryst før han strakk armen skrått ut i vêret.»

Bak denne langdryge setningen skjuler det seg et godt innarbeidet norsk ord: nazihilsen. Man kan diskutere hva Musk mente med gesten. Men det må være hevet over enhver tvil at det han gjorde, var en nazihilsen.

Om du er i tvil om dette, så kan du forsøke å gjenta NRKs beskrivelse i full offentlighet: Press høyre hånd mot venstre side av brystet. Strekk den deretter skrått ut i været.

Stirrer alle på deg? Det er nok fordi de klarer det et mer eller mindre samlet norsk pressekorps tilsynelatende ikke gjorde: De gjenkjenner en nazihilsen. Eller en hitlerhilsen, en heiling. Kanskje en fascisthilsen, om man vil være litt raus. Ingen vil si «en obskur hilsen», «veiving med armene» eller bruke en hvilken som helst annen meningsløs ordsalat norske redaksjoner har servert oss de siste dagene.

Tåkelegging

Med vage beskrivelser viskes linjen mellom objektivitet og subjektivitet ut. Redaksjonene gaslightergaslighterÅ få andre til å tvile på sin egen virkelighetsoppfatning (SNL). leserne og seerne sine: Har man sett gesten på video, stiller man spørsmål ved egen virkelighetsoppfattelse.

Var det virkelig en nazihilsen? Avisen ville vel ha skrevet det rett ut? Har man ikke sett opptak, blir man forledet til å tro at det er uklarhet rundt hva han faktisk gjorde.

Denne tåkeleggingen er paradoksal tatt i betraktning at norske medier til stadighet kritiserer andre for å være vage. Forventer man at andre skal bruke én setning på å forklare hvorfor det er rett eller galt å bygge utenlandskabler, burde man kunne komme med en konsis beskrivelse av en nazihilsen.

Kanskje er det frykt for å øke polariseringen som gjør at pressen har lagt seg på denne redaksjonelle strutselinjen. Da er det betimelig å spørre: Hvis den ene polen i samfunnsdebatten lar seg fornærme av å kalle en nazihilsen for en nazihilsen, er virkelig avstand mellom polene et onde?