En lang norsk tradisjon

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Historiker Trond Norén Isaksen argumenterer i Aftenposten for at Karl Knutsson aldri var norsk konge, og for at de norsk-svenske unionskongene Karl bør omtales med sine svenske regentnumre. Her er han i utakt med både historikere, kongehus og mesteparten av den norske offentligheten.

Karl Knutsson Bonde ble valgt til norsk konge i 1449, samme år som Kristian 1. Ingen av dem hadde arverett etter Landsloven, og riksrådet var delt i synet på tronfølgen. Valget av Karl var imidlertid det som fulgte bestemmelsene i Landsloven best. Der sto det nemlig at dersom Norge ikke hadde noen tronarving, skulle rikets fremste menn søke til Nidaros, der de skulle velge den de fant best skikket til oppgaven.

Dersom de ikke var enige, skulle biskopene og erkebiskopen bestemme. Denne lovbestemmelsen ble fulgt ved valget av Karl. Han ble valgt av deler av riksrådet og aristokratiet med erkebiskopen i spissen og kronet i Nidarosdomen. Etter kroningen var Karl dermed en mer fullverdig konge enn Kristian, som først kom til Nidaros året etter. At Kristian seiret i kampen om den norske tronen, var resultat av en maktkamp, ikke at han hadde mer rett til tronen enn Karl.

Fastsetting av regentnumre er en langvarig prosess som gjerne skjer etter kongens levetid, noe vi ser både i nummereringen av de svenske kongene Karl som aldri har eksistert, og av unionskongene Karl. Det finnes flere eksempler på at vi i dag bruker andre regentnumre enn kongene selv brukte. For eksempel kalte Magnus Lagabøte seg selv for Magnus 4. Vi kaller ham Magnus 6., fordi vi regner flere Magnus-er med i kongerekken enn hva Magnus Lagabøte selv gjorde.

Det er vanlig å justere kongerekken med tiden. Da Olav 5. ble konge i 1957, skulle han egentlig blitt Olav 6., fordi den forrige kong Olav, sønnen til dronning Margrete, frem til da hadde blitt regnet som Olav 5. Men i 1957 bestemte en nedsatt komité seg for å fjerne Olav 4. fra kongerekken, fordi denne døde før han var blitt 18 år. Olav i 1957 ble dermed Olav 5.

Å bruke numrene 2., 3. og 4. om unionskongene Karl er en lang norsk tradisjon. Norske leksikon har i nesten 120 år fulgt denne tradisjonen, og artiklene har gjennom årene involvert mesteparten av landets fremste historikere. Vi kan derfor trygt si at dette er en etablert praksis.

Ida Scott

Historiker og redaktør i Store norske leksikon