«En glimrende studie av dumskap og idioti»

Filosofer og religiøse lærere har til alle tider prøvd å vise oss veien til innsikt og visdom.

I denne boken presenterer filosof Lars Svendsen oss for en alternativ rute: Ikke prøv å bli vis, prøv heller å bli udum!

Hvis du greier å kvitte deg med de dummeste forestillingene og de mest idiotiske tankeprosessene, vil livet ditt bli mye bedre. Og kanskje kan visdommen oppstå som en heldig bieffekt av denne nyvunne mangelen på tåpelighet.

Dumhet eller idioti

Men hva er dumhet egentlig, og hvem er de dumme?

Dumhet er naturligvis et mangfoldig og mangefasettert fenomen. Her lanserer Svendsen et ganske originalt (men ikke direkte idiotisk) skille innen tåpelighetens typologi: Skillet mellom dumhet og idioti.

For Svendsen er dumhet å ikke tenke selvstendig, men kun basere seg på barnelærdom, konvensjoner og folkemening.

Idiotien derimot kan oppstå dersom man river seg løs fra kollektive, nedarvede meninger og tenker fritt, med viltre luftslott og vrangforestillinger som resultat.

Man kan si at konservative tenderer mot dumhet, mens de radikale heller i retning av det idiotiske.

Ingen hjelp av intelligens

Svendsen har virkelig gått grundig til verks i denne studien av toskeskapens innerste vesen.

Litteraturlisten er en lang og imponerende oversikt over forfattere som enten har sagt noe vettugt om vår evne til dustete tenkning, eller som har bidratt med ypperlige eksempler på den slags.

Et av de mest nedslående poengene i boken er at intelligens og størrelse på boksamling ikke hjelper.

Dess mer intelligent og belest du er, dess villere teorier kan du tro på.

Skal vi følge Svendsen er det ofte filosofene som er de verste! Det er fra sine egne en skal ha det.

Filosofene er sjelden dumme, men de kan innimellom ende opp i forestillinger som vanskelig kan kalles annet enn idiotiske.

Som eksempel på forvillede filosofer nevner Svendsen Aristoteles, Schopenhauer og Heidegger. Alle er de unektelig betydelige tenkere, og langt smartere enn de du møter på gata. Likevel trodde de på ideer og teorier som var så fjerne at det er vanskelig å forestille seg det.

Og det er vel nettopp poenget: Filosofene er i stand til å tenke seg ting som er vanskelige for vanlige folk å forestille seg, noe som ofte vil inkludere en god del tåkeprat og rent visvas.

Motvekt til skråsikkerhet

Svendsen er god når han viser hvordan dumskapen er uimottakelig for motargumenter, for den avfeier uten videre alt som ikke passer inn i dens eget verdensbilde.

Den dumme forveksler envishet med prinsippfasthet, og er trolig ganske stolt av sin evne til å ikke skifte mening, bare fordi det kommer en eller annen besserwisser og viser at han tar feil.

Forfatteren maner på de gode filosofers vis til kritisk tenkning og ydmykhet, som motvekt til skråsikkerheten som kjennetegner dumheten og idiotien.

Og, ja, du skal «tenke sjæl», for å unngå å bli en fange av sneversynte tradisjoner.

Men du må også forankre ideene dine i en kollektiv fornuft, for å unngå den verste idiotien som ligger i å tviholde på din egen helt personlige sannhet. Du må, som det heter i undertittelen på boken, tenke sammen med andre.

Dette gjenspeiler seg i hvem det er som blir omtalt som de dumme. For her kunne det være fristende å snakke om oss, de opplyste: forfatteren og leseren, i motsetning til alle de andre dummingene der ute.

Men, nei.

I denne boken smiskes det ikke for leseren. Svendsen slår fast at vi alle er dumme og idioter, iallfall deler av tiden. Ingen går fri!

Målet er å oppdage din indre dumskalle, din høyst personlige indre idiot, og oppdra ham.

Til det formål synes jeg «Dumhet, idioti og dumme idioter» er en ypperlig innføring. Boken er forbilledlig klar og merkverdig lettlest. Den er også ganske underholdende, det er ikke uten grunn at nettopp menneskelig dumskap i årevis har forsynt satirikere og vitsemakere med stoff.

Dersom du nå tenker at du kjenner mange mennesker som kunne ha godt av å lese denne boken, har du sannsynligvis gått glipp av poenget.

Kjøp den gjerne i gave til din aller nærmeste. Deg selv.