En frisk Agdernatur trenger rovviltet!

Jeg har vært så heldig å oppleve nærhet til store rovdyr, her hjemme, men mest ute i verden. Tiger møtte jeg som feltarbeider i jungelen i Nepal. Løver, leopard og geparder opplevde jeg på studieturer i Afrika, og isbjørn jobbet jeg blant annet med hos Sysselmesteren på Svalbard. Disse mektige dyra ga meg sterke opplevelser, men neppe sterkere enn når jeg fulgte spor av jerv, ulv og gaupe på sporsnø i Agder. Det å høre en ulveflokk ule nært natteskjulet helt øst i Finland, var en sterk opplevelse! Vissheten om at slike dyr finnes i landskapene vi beveger oss i, betyr mye for naturopplevelsen til mange av oss.

Gjennom mer enn tre tiår var jeg med og forvaltet rovvilt og annet dyreliv som viltforvalter hos den tidligere Fylkesmannen, nå Statsforvalteren, her sør. I den statlige rollen har jeg måttet både administrere jakt på store rovdyr, samt utstede skadefellingstillatelser. Fellingstillatelser gitt i første rekke på streifende unge hannulver, som genetikkundersøkelser fortalte var født i Sverige. Med disse besøkene fulgte dessverre betydelige tap av bufe.

Lenge trodde jeg vårt hjemlige dyreliv var tilnærmet nokså naturlig. Men jeg fikk en virkelig aha-opplevelse da jeg under en studietur for snart 40 år siden, skulle fortelle studenter ved Universitetet i Edmonton om elgforvaltning i Norge, med særlig fokus på mitt da lille «rike», Vest-Agder. Edmonton er hovedstaden i Alberta, en stat i Canada, som er på størrelse med Norge og Sverige til sammen. I hele Alberta var det felt 3400 elg året før, og da jeg fortalte at vi i det lille knappenålshodet på kartet kalt Vest-Agder, hadde felt 2600 elg, brøt studentene ut i mistroisk latter. De betvilte mine mattekunnskaper, for slike elgtettheter hadde de ikke hørt om. Men når alle de store rovpattedyrene hadde forsynt seg av en total elgbestand på over 120.000 i Alberta, ble det vel 3000 dyr igjen til jegerne. Uten slike konkurrenter kunne vi i Vest-Agder høste nærmere 3000 av en bestand på om lag 12.000 elger.

Tidlig i april 2016 kom sjokkmeldingen til oss villreinforvaltere om at den uhyre skremmende prion-sjukdommen CWD, seinere kalt skrantesjuke, var påvist på ei simle i villreinområdet Nordfjella. Etter to år var denne reinstammen utryddet, men den fryktede sjukdommen er seinere ved to høve påvist på Hardangervidda. Verdens ledende eksperter på denne sjukdommen foreleste på en stor CWD-konferanse i Oslo høsten 2016. De fortalte mye spennende og skremmende fra 50 års erfaring med denne lidelsesfulle, og alltid dødelige, sjukdommen i Nord-Amerika. Flere av disse ekspertene la vekt på den viktige betydningen store rovdyr hadde i å begrense sjukdomsspredningen, gjennom uttak av sjuke dyr, som jo normalt vil være lettere bytte å ta. «Langsnutedyr» som ulv, bjørn og jerv har fenomenal luktesans, og kan plukke ut sjuke byttedyr lenge før våre øyne kan avdekke dette.

Norge har et stort internasjonalt ansvar for å ta vare på villreinen vår, som er under kraftig press fra mange hold, og står på både internasjonal og nasjonal rødliste over truede arter. Foruten den nevnte skrantesjukdommen, og bakteriesjukdommen fotråte, er det nå påvist flere sauesjukdommer på villreinen vår. Hardangervidda er vårt største villreinområde, og Setesdal Ryfylke det nest største. I 2020 antok en at halvparten av reinkalvene på Hardangervidda døde som følge av den meget smittsomme, og lidelsesfulle, fotråta. Av hensyn til saueholdet i disse og flere andre villreinområder har politikerne sagt at jerv ikke er ønsket her. Jerven er nok det rovdyret som mest effektivt kan søke ut og ta de svakeste byttedyra, slik at de ikke fortsetter å smitte andre i flokken. De mange saltslikkesteinene satt ut for sau, trekker til seg reinen og er dermed effektive episentre for sjukdomspredning.

Jeg har fulgt gaupe på sporsnø noen ganger, og har til gode å se dette flotte kattedyret vårt i naturen, sjøl om jeg veit den har sett meg. Med våre gode rådyrbestander utgjør gaupa en beskjeden trussel for bufeholdet. Jeg tror ikke jegerne tar ut den årlige produksjonen av rådyr, og gaupe kan bidra til å holde påkjørsler og sultedød vinterstid nede. Hvorfor skal da bestanden av gaupe holdes på et lavmål i Agder?

Når jeg spør mine gode bekjente innen rovviltforskning etter kunnskap om hva rovviltet betyr for helsa til norske viltbestander, blir de svar skyldig. Den type kunnskap har ikke norske viltmyndigheter etterspurt, men det finnes nok av internasjonale studier som bekrefter denne betydningen.

Både av hensyn til naturen og helsetilstanden til byttedyra bør vi i Agder ha gode gaupebestander i skogene våre, og jervestammer i våre fjellstrøk. Slik er det dessverre ikke i dag.

Rovviltdebatten må dreies mot å fremme en sunn natur!

Til nå har rovviltdebatten vært sterkt fokusert på symbolikk og næring. Rovviltets økologiske og helseforebyggende betydning ble heller ikke vektlagt i Stortingets behandling av rovviltmeldinger, verken på 1990-tallet eller seinest i mai 2004. Det er behov for ny rovviltpolitikk, og da må rovviltets viktige økologiske rolle i norsk natur vektlegges!