De rike drikker mest, de fattige rammes hardest

Tittelen til denne kommentaren er lånt fra en ny bok om rus og sosial ulikhet som lanseres i neste uke, redigert av rusforsker Willy Pedersen. Tittelen er en oppsummering av det fagfolkene kaller for ‘alkoholskadeparadokset’: Selv om bruken av alkohol er høyere i ressurssterke grupper, så er det dem med mindre ressurser som utvikler de største problemene.

Alkoholskadeparadokset ser man både mellom land og innad i land. Alkoholforsker Ingeborg Rossow viser i boken at i rike land er bruken av alkohol høyere, men sårbarhet for alkoholskader er langt høyere i fattige land. Innad i rike land, som Norge, ser man samme mønster: Det drikkes mer blant folk med lengre utdanning og god inntekt, men alkoholproblemene rammer dem med kort utdanning og dårlig råd hardere.

Koblingen mellom rus og sosial ulikhet ser vi i stor grad også for andre typer rusmidler enn alkohol. For ikke så veldig lenge siden ble sigaretter gjerne forbundet med stil, eleganse og urbanitet blant eliten, mens de få dagligrøykerne som holder stand i dag oftere er eldre, enslige menn utenfor arbeidsmarkedet. Vi ser det også på narkotikaområdet: Bruken av kokain har økt de siste årene, særlig blant unge og velstående menn, mens de amfetamin- og heroinavhengige menneskene som oppholder seg i landets byrom er sosialt, økonomisk og helsemessig marginaliserte.

Selv om ungdom fra samfunnets eliter bruker minst like mye illegale rusmidler som andre, og også deltar i distribusjon og salg, viser en ny studie at de har mye mindre sannsynlighet for å bli siktet av politiet enn ungdom som vokser opp i hjem med mindre ressurser. Både de helsemessige konsekvensene av rusbruk, og kontrollskadene som følger med bruk av narkotika, rammer de med minst ressurser hardest.

Sammenhengen mellom rus og sosial ulikhet slo meg med full tyngde da jeg gjennom en lang vinter for snart ti år siden gjorde feltarbeid i en undergangstunell på Laksevåg i Bergen. Kommunen hadde stengt Nygårdsparken, som i flere tiår hadde vært en stor åpen russcene, hvor det foregikk bruk, kjøp og salg av narkotika gjennom hele døgnet. De som holdt til i Nygårdsparken, hadde fremdeles behov for et sted å kjøpe, selge, eller bruke narkotika, og i undergangstunellen på Laksevåg utviklet det seg etter hvert en ny russcene. Det var blant annet denne russcenen min kollega Ingrid Lundeberg og jeg skulle studere.

Jeg sliter fremdeles med å finne de riktige ordene for å beskrive hvor fryktelig forholdene var i denne tunellen. Jeg måtte gå med fjellsko på feltarbeid for ikke å stikke meg på alle sprøytespissene som lå på bakken. Det var blod på veggene. Alt var fuktig. Jeg var flere ganger vitne til folk som ikke lenger klarte å finne brukbare blodårer på underarmen, og som derfor fikk hjelp av andre til å injisere dop i blodårene i halsen, liggende på gulvet i en våt og møkkete tunell. Brukerne av tunellen var fortvilet og ofte stressa, og opplevde situasjonen som farlig og uverdig. En av dem vi ble best kjent med i dette feltarbeidet var god i kontakten i starten, og full av psykotiske vrangforestillinger mot slutten. Han vi ble aller best kjent med – en snill, skeptisk og kunstnerisk sjel – døde like etter at forskningsprosjektet vårt var sluttført.

Det mangler egentlig ikke sympati for folk som lever slike liv som dem vi traff i tunellen. Det finnes en rekke frivillige organisasjoner som dekker både materielle og emosjonelle behov i rusmiljøene. Det jobber masse flinke fagfolk i hjelpeapparatet, og jeg har mistet tellingen på hvor mange politikere jeg har hørt snakke varmt og engasjert om økt verdighet for de rusmiddelavhengige. For øyeblikket er det også tverrpolitisk enighet om at denne gruppen skal møtes med hjelp og ikke straff for bruk og besittelse av narkotika.

Jeg har imidlertid ofte fått en emmen smak i munnen når jeg har hørt beslutningstakere snakke varmt om verdighet. Ikke fordi verdighet er dumt eller ufortjent, men fordi verdighetssnakket skygger for andre typer ord og andre typer samtaler. Jeg mener at vi i den offentlige samtalen ikke fullt ut har tatt inn over oss at den gjengen som trekker mot tunellen i Bergen, Wergelandsparken i Kristiansand, og Brugata i Oslo, og som støtt og stadig er inne på korte soninger i landets fengsler med forhøyet overdoserisiko ved løslatelsen, er fattige folk. De har færrest av de typene ressurser som skal til for å leve verdige liv.

Det er bra at vi nå har fått en fagbok som borrer ned i sammenhengene mellom rus og sosial ulikhet. Bokas kapitler beskriver godt disse sammenhengene, for ulike typer rusmidler og ulike grupper i samfunnet, men vi mangler fremdeles gode forklaringer. For hvordan kan vi egentlig forklare alkoholskadeparadokset? Er det ikke selvmotsigende at de gruppene som drikker mest, opplever minst skader? Og hvordan kan vi forklare at de mest utslåtte rusmiddelavhengige ser ut til å leve like marginale liv som rusmiddelavhengige i land som er langt fattigere, og som har en mye mindre utbygd velferdsstat enn det vi har?

PS: Jeg bidrar selv med et kapittel i boken, sammen med kollega Synøve Andersen. Boka kan leses gratis på nett, så dette er altså ikke ment som et salgsfremstøt.