– En fantastisk roman

Allen Levi har skrevet en fantastisk roman om kunst, nåde, og det å bli sett – men blir aldri ferdig med å beundre sin egen helt.

Allen Levi skrev boka, som nå er ute på norsk, i 2023. Foto: Garrett Lee/Vigmostad & Bjørke

Allen Levi: Theo. Roman. 426 sider. Oversatt av Bente Klinge. Vigmostad & Bjørke.

Det er lenge siden jeg har lest en bok som så åpenlyst bryr seg om leseren. Allen Levis «Theo» vil deg godt – og er aldri i tvil om sin egen godhet. Der er romanens styrke, og kanskje også dens mest iøynefallende svakhet.

87 år gamle Theo, en portugisisk enkemann, flytter anonymt inn i tredje etasje av Ponder House i byen Golden, Georgia. Der begynner han å gi bort portretter. 92 portretter av lokalbefolkningen, laget av kunstneren Asher Glissen, kjøper Theo opp én etter én og overrekker dem i det stille ved en benk ved fontenen Fjæla. En renholder, en hjemløs kvinne, en barista, en cellist.

Levi bruker fire hundre sider på noe en slappere forfatter sikkert hadde rukket på halvparten, og bokens styrke ligger nettopp i denne tålmodigheten. Portrettet som sakrament – å bli sett er å bli elsket – er romanens stille tese, og den argumenteres ikke, den utføres. Boken er gjennomsyret av en godhet og en kjærlighet som føles fra en annen epoke. Enkeltscener i boken setter virkelig spor: den unge cellisten Simones masterkonsert er et førtisiders tour de force, og en preken sent i boken, over Emmaus-fortellingen, hører til det mest rørende jeg har lest i ny amerikansk prosa på lenge.

Men i all sin godhet begynner romanen også å skjelve. Theo har for få skygger. Gjennom tre hundre sider er han utelukkende god, tålmodig, bekvemt rik og alltid i stand til å si det rette. Når hans tilkortkommenheter omsider vedkjennes – i et sent brev, etter at han er død – blir de fortalt, ikke vist. Antagonistene er tynne: den snakkesalige onkelen er en pappfigur, og overfallsmennene forblir ansiktsløse.

Kanskje er det for mye forlangt – at en bok som helt åpenbart ønsker å formidle en slags messiansk godhet blir trukket i stilpoeng for mangel på kvasshet. Men etter 400-pluss sider med silkeføre kan undertegnede bekrefte at det til slutt blir litt for døllt.

Epilogen binder hver eneste tråd med nesten dickensk omhu. Alle blir forfremmet, helbredet, gift, forsonet. Det blir litt for mye opprydning for en bok som hele veien har insistert på at nåden virker i «små, navnløse, glemte handlinger».

Likevel: Dette er en velbygd roman med ekte emosjonell tyngde. Det er vakkert, polert, og skrevet for å kunne fremprovosere myke følelser hos selv den mest knytte nordmann- eller kvinne. Det radikale her er ikke det fromme, men det tålmodige. Å gi et menneske fem minutters uforstyrret oppmerksomhet er i 2026 blitt et lite opprør. Levi skriver en hel bok om det – og gjør det med stil.

En nydelig bok. Ikke en stor bok. Men en bok som vil leseren noe vakkert – og som for det meste lykkes med det.