En eventyrlig flopp

Av alle de tingene anti-wokere har kunnet kroe seg over den siste tiden, er dette. Disneys nyinnspilling av «Snehvit» flopper både i USA og internasjonalt.

Filmen har nærmest blitt symbolet på det en viss type konservative elsker å hate: Det de betrakter som en streng, sensurvillig og belærende dreining i kulturen, der det gamle må brytes ned for å gi plass til ulike minoriteter og marginaliserte grupper.

Det måtte ikke nødvendigvis bli slik. Disney har i en årrekke hentet de klassiske tegnefilmene ned fra loftet og laget nye versjoner av dem, med levende skuespillere. Kritikerne har kanskje ikke falt ut av setene sine av begeistring, men billettene har for det meste solgt seg selv.

Det var bare et spørsmål om tid før de kom til selve ur-klassikeren, «Snehvit og de syv dvergene» fra 1937. Dette var rett og slett filmhistoriens første helaftens tegnefilm. Disney hyret stjerneskuddet Rachel Zegler i tittelrollen og Gal Gadot, kjent som «Wonder Woman», til å spille den onde dronningen.

Så gikk det galt.

For å ta det med en gang: Når det gjelder eventyr, lønner det seg ikke å være for sterkt knyttet til én versjon. Noe av grunnen til at eventyrene overlever mens hundreårene bykser forbi, er nettopp at de er tilpasningsdyktige. De består av noen få, varige bestanddeler, men nesten alt annet kan flyttes rundt på ettersom tidene forandrer seg.

Mange versjoner av «Askepott» for små barn utelater for eksempel brødrene Grimms blodige avslutning, der Askepotts duer hakker øynene ut på de slemme stesøstrene. Disney kunne gi sin første, tegnede Snehvit en moteriktig 30-tallsfrisyre, selv om handlingen foregår i en vag, eventyrlig fortid.

Men de byggeklossene som utgjør «Snehvit» var litt vanskeligere å stable sammen i moderne tid. Eventyret rommer i praksis alltid følgende: En vakker, mørkhåret prinsesse med «hud så hvit som sne». En stemor med et tryllespeil som forteller henne at Snehvit nå er den vakreste av de to. Syv dverger som gir husrom til den flyktende Snehvit. Et forgiftet eple som heltinnen får av stemoren i forkledning. Og en prins som vekker henne fra døden med et kyss.

Her står problemene i kø for den som skal lage en oppdatering. Kan «hud så hvit som sne» fremstilles som det åpenbart vakreste? Kan man fremdeles gjøre kortvokste til godslige klovner i det 21. århundre? Og hvordan kan en død prinsesse egentlig samtykke til å bli kysset?

Så klart ble det ståk rundt alt dette. Kulturkrigere på nettet var sinte fordi halvt colombianske Rachel Zegler hadde fått rollen som den bleke prinsessen. «Game of Thrones»-skuespiller Peter Dinklage stønnet høylytt og offentlig over at Disney i det hele tatt kunne tenke på å lage en ny film med originalens syv dverger, og Disney rykket straks ut og bedyret at de hadde kortvokste konsulenter på filmen.

Rachel Zegler sa i et intervju at prinsen i den opprinnelige filmen «faktisk var en stalker» i et intervju med Extra TV i 2022 og bemerket i et annet at det ikke var 1937 lenger.

«Hun kommer ikke til å bli reddet av prinsen og hun drømmer ikke lenger om sann kjærlighet», sa Zegler til motebladet Allure. «Hun drømmer om å bli den lederen hun vet hun kan bli.»

Selv om Zegler senere nyanserte det hun hadde sagt, kom backlashet brølende. Det festet seg et inntrykk av at den nye «Snehvit»-filmen ikke var en hyllest av Disneys klassiker, men en korreksjon. At målet var å rette opp alt som ikke holdt vann sett med moderne, progressive øyne.

Alt dette befestet Disneys posisjon som hatobjekt for den kulturkrigerske høyresiden. Konservative aviser som New York Post og britiske Daily Telegraph publiserte artikkel etter artikkel om filmen der de pekte på alt de fant provoserende og latterlig.

Det spørs hvor mange av dem som endte opp med å se den ferdige filmen, der dvergene var på plass, om enn via en dataanimasjon som ikke imponerte kritikerne, og kysset likeså. Kysset kommer riktignok ikke fra en prins, men fra en opprørsleder som tar hans plass i historien.

Dette var ellers bare innvendingene som handlet om innholdet. Men Rachel Zegler fortsatte å være frittalende. Da hun senere delte den ferdige traileren fra filmen på X, la hun til «og husk alltid på: Fritt Palestina.»

De høye herrer i Disney var moderat begeistret for at hovedrolleinnehaveren lenket storfilmen de hadde spyttet 250 millioner dollar inn i, med en av tidens mest betente debatter.

Det ble hvisket om et anspent forhold mellom palestinaaktivisten Zegler og israelske Gal Gadot, som har tjenestegjort i hjemlandets militærstyrke. Zegler gikk også skarpt ut mot Trump-velgerne etter valget i november.

«Snehvit» innkasserte bare 42 millioner dollar etter åpningshelgen. Det er langt mindre enn en slik storfilm skal. Det var tall som skapte skuffelse hos Disney, skadefryd hos filmens kritikere. Men er det så enkelt som at avvisningen av «Snehvit» er et ugjendrivelig bevis på at kinopublikummet ikke vil ha «woke» filmer, eller politisk engasjerte filmstjerner?

Neppe.

Det finnes nemlig nok av eksempler på hva man kan kalle progressive eller identitetsorienterte filmer som har gjort det strålende på kino i de senere år. «Barbie», en sterkt feministisk film, ble en av de største suksessene i 2023.

«Lightyear», en ny film i «Toy Story»-serien som siktet klart på unge gutter, presterte under forventning. Det samme gjorde «Dumbo», en nyinnspilling det aldri stod noen kulturkrig om.

Den romantiske serien «Bridgerton», med sin fargeblinde casting, ble et fenomen. Det er ikke spesielt sannsynlig at «Snehvit» floppet på grunn av en halvt colombiansk prinsesse, selv om mange synes å tro det.

Men det er lett å glemme at Disney er en gigantisk korporasjon som har blikket på den økonomiske bunnlinja mer enn på luftige idealer.

Rettighetene til de gamle klassikerne er noe av det mest verdifulle de eier. De gamle filmene, med sine prinsesser i lett gjenkjennelige historier, er eventyr publikum husker, gjerne opplever igjen, og gjerne vil introdusere for sine egne barn.

Disney vet de sitter på en skatt, men har også vært livredde for at denne skatten vil bli stadig mindre velkjent, mindre relevant.

Og selv de beste av Disney-klassikerne er merket av sin tid. Prinsen i den skjønne «Askepott» fra 1950 er for eksempel en anonym Ken-dukke i bakgrunnen. Det er ikke engang han som setter skoen på heltinnens fot. Han trenger bare å være en prins for å være en drømmemann.

Det er ikke rart at Disney har følt behov for å oppdatere de klassiske historiene sine. Men i den prosessen har de støtt på minst to problemer.

Det ene, som er undervurdert i kulturdebatten, er at tegnefilm ikke alltid tåler overgangen til såkalt «live action» uten at noe går tapt. Snakkende dyr med store øyne kan fremstilles som menneskenes bestevenner når de er animert. Virkningen er en annen, og mindre livaktig, når de skal se ut som faktiske dyr.

Det andre problemet, som tillegges voldsom vekt, er at valgene Disney har gjort, har skapt inntrykk av at de har vært overivrige etter å snu kappen etter de kulturelle vindene.

I «Den lille havfruen» fra 1989 vil havheksen Ursula at hovedpersonen Ariel skal gi henne stemmen sin. Hun forsøker å overtale Ariel blant annet med en sanglinje som forklarer at menn på land foretrekker kvinner som holder munn. Den tekstlinjen er en av flere som ble nervøst fjernet i nyinnspillingen fra 2023. Disney fryktet med andre ord å bli holdt til ansvar for hvert ord som ble ytret i filmen, selv om det kom fra skurken.

Når de så vil lage «Snehvit» på ny, men ikke synes de kan gjøre det uten å stable en del om på historien, sier det ikke så mye om at de har blitt «woke» som at de er griske. Disney ville ha de sikre inntektene som den ikoniske røde, blå og gule Snehvit-kjolen kunne gi dem. Men så lite som mulig av risikoen. På et vis høster de som de sår.

Tidligere i år vakte det også oppsikt da selskapet, i det som virket som en overivrig respons på maktskiftet i Washington, gjorde det kjent at de ville endre plakaten som hadde kommet opp før avspilling av flere filmer på strømmetjenesten Disney+, deriblant «Peter Pan» fra 1953.

Den filmen hadde i årevis fått kritikk for skildringen av den primitive og blodtørstige indianerstammen i Aldriland, som ikke ville blitt laget på samme måte i dag, for å si det forsiktig.

Nå sier plakaten ganske enkelt at filmene vises i originalversjon, og kan inneholde stereotypier.

Frem til januar i år var plakaten stappfull med tekst, der det blant annet stod at det kulturelt stereotype i filmene «var galt den gang og er galt fremdeles». Videre stod det at snarere enn å fjerne det, ønsket Disney å «erkjenne de skadelige virkningene, lære av det og inspirere til samtaler om hvordan vi skal skape en mer inkluderende fremtid sammen.»

Så faller de på kne for den nye makten. Det er høyst betenkelig, særlig siden Disney samtidig la om evalueringssystemet sitt og fjernet idealer og retningslinjer knyttet til mangfold og representasjon.

Igjen skaper de følelsen av at de forsøker å være den ivrigste eleven i klassen etter å tilpasse seg den nye læreren, selv om den nye læreren har et helt nytt regime. Det vitner knapt om integritet.

Men plakaten ble rett og slett bedre. Den tidligere, mer selvpiskende versjonen ga deg skyldfølelse for at du i det hele tatt hadde lyst til å se «Peter Pan».

Den kunne gi følelsen av det samme som Rachel Zeglers kommentar om 30-tallet: At Disney ønsket å be om unnskyldning for innholdet i sine beste filmer, ikke feire dem. Selv om det stemmer at øyeblikk som indianerscenen i «Peter Pan» kan få det til å lugge i noen hver, selv uten å ha blitt advart, er det neppe veien å gå.

For problemet er kanskje ikke at de nye versjonene i filmene er annerledes fra originalen. Det er det uunngåelig at de blir. Problemet nok heller at det gjøres på måter som ikke skaper tillit, og at filmene som følger av det, ikke blir gode nok.

De som oppsøker et Disney-eventyr gjør det for at de, og barna, skal kunne drømme seg vekk. Bli revet med. Men det er ikke så lett å bli revet med hvis du sitter der med følelsen av at det vesentligste ved filmen foran deg er hva den gjør og ikke hva den er. At hensynet til å rette opp fortidens feiltrinn har veid tyngre enn hensynet til å fortelle en røverhistorie.

Det trenger slett ikke å være en motsetning mellom de to ambisjonene, men det kan være det. Og filmer som tjorer seg selv for hardt til verdispørsmålene slik de er akkurat her og nå, har det med å miste noe av det eventyrene i sin reneste form har vunnet: En appell på tvers av tid og rom.