En bauta over Ambjørnsen

Jeg vet, jeg vet. Det er ikke tid for å reise statuer lenger. Skjelettene raser ut av skapet på gamle helter, raskere enn vi rekker å åpne dem.

Christian Magnus Falsen, Eidsvollsmann i 1814 og «Grunnlovens far», viste seg å være antisemitt og arkitekten bak den motbydelige «jødeparagrafen».

Stortingspresident C.J. Hambro som reddet Kongen og regjeringen 9. april 1940, kjempet iherdig mot opphevelsen av paragrafen i Grunnloven som nektet jesuitter adgang til kongeriket.

Og den norskdanske sjøhelten Tordenskiold som står på sokkel foran Oslo Rådhus, var involvert i slavehandelen på 1700-tallet.

Mange steder i verden har de begynt å rive statuer av gamle helter. Enda flere steder er det kommet krav om at de skal rives.

Uansett hva man mener om å rive statuer for å gjøre opp for fortidens synder, har debatten gjort en ting klart: Det finnes ingen perfekte mennesker. Og å sette dem på sokkel kan være å gjøre deres ettermæle en bjørnetjeneste.

Men om man skulle reist en bauta over Ingvar Ambjørnsen ville nettopp dette han vært motivet. Forfatterskapet hans som strakk seg over fem tiår handlet nettopp om det uperfekte menneske. Personer og liv som ikke levde opp til forventningene. Om det umulige ved å skulle leve et feilfritt liv.

Kristoffer Joner og Nicolai Cleve Broch som Carl og Robert i filmatiseringen av «Den siste revejakta» fra 2010. Foto: .

Og det startet her. På Nisseberget i Slottsparken. Den lille høyden til høyre for Slottsbakken, helt nede ved Karl Johan.

Siden slutten av 1960-tallet hadde langhåret ungdom begynt å samle seg her, inspirert av hippiebevegelsen i andre storbyer verden over. «Til stor genanse for vanlige borgere som vil prominere i parken i lyse vårkvelder», som det het i Aftenposten i 1967.

Ungdommen satt på gresset, spilte gitar og røykte og omsatte hasj – et rusmiddel som inntil da hadde vært temmelig ukjent i Norge.

«Vi hadde fått det for oss at vi tilhørte en stamme, en skikkelig indianerstamme», sier fortellerstemmen i Ingvar Ambjørnsens gjennombruddsroman, «Den siste revejakta», fra 1983.

«Siden holdt vi oss på Nissebergets reservat for sosiale utskudd i mange år»

Det hadde ikke manglet på sosialrealistisk norsk litteratur som prøvde å forklare de nye ungdoms- og narkotikaproblemene i tiåret før Ambjørnsen debuterte som forfatter.

Men han var den første som skildret miljøet fra innsiden.

Og ikke som en nyfrelst og nykter angrende synder. Men som en som fortsatt var en del av miljøet. En innsider. Det var brutalt realistisk, spennende, men også varmt, og ikke minst morsomt skildret.

Per Christian Ellefsen som Elling i en oppsetning på Riksteatret Foto: Jonathan Vivaas Kise / Riksteatret

Tre år senere ble han litterær allemannseie med «Hvite Niggere», en nesten episk oppvekstroman fra det samme miljøet, skildret med den samme fortellergleden og observasjonsevnen.

Ambjørnsen kunne ha holdt seg i denne nisjen. Han kunne ha fortsatt å gi ut velskrevne romaner sett fra aldrende hasjrøykeres skeve hjørn, og sikkert gjort god butikk på det.

Døden på Oslo S. Først bok. Så film. Så musikal Foto: DVD cover / .

Men forfatterskapet hans utviklet seg som ved knoppskyting i flere retninger. Krim. Barne- og ungdomsbøker. Mørke noveller. engasjert kommentarjournalistikk. Alltid fra et annet ståsted enn det hovedstrømmen i litteraturen ellers fulgte.

Og da han kom med «Utsikt til paradiset» i 1993, hadde han funnet en ny inngang til å skildre det uperfekte livet, fjernt fra hasjtåka på Nisseberget.

Elling ville aldri ha våget seg opp i Slottsparken. Elling ville vært hjertens enig med Aftenposten anno 1967 om at ungdommen der var til genanse for vanlige, promenerende borgere.

Elling var opptatt av å leve et anstendig liv. Være en god sosialdemokrat. Ikke på noen måte vekke oppsikt.

Men det rike, indre livet Ingvar Ambjørnsen ga ham gjorde likevel Elling til et norsk ikon. En slags nevrosenes Peer Gynt. Ambjørnsen lokket oss inn i Ellings måte å se verden på. Fikk oss til å forstå Ellings noe spesielle logikk.

Hver gang jeg leste en ny Ellingbok (det kom sju av dem – åtte om du regner med «Opp Oridongo»), gikk jeg rundt og tenkte og observerte som Elling i flere dager etterpå.

«Noen vil sikkert hevde at du gjorde det lettere å røyke hasj i Norge», skrev Thomas Seltzer da Ingvar Ambjørnsen døde forrige helg.

«Til dem vil bare si: Nei, Ingvar gjorde det lettere å PUSTE i Norge»

Og det var nettopp det han gjorde. Han gjorde det litt lettere å være anderledes. Litt lettere å ikke være feilfri. Litt lettere å være menneske, rett og slett.

Det er viktig, i en tid hvor streben etter umenneskelig perfeksjon bare blir hardere,

Og det er det verdt å reise en litt skjeiv bauta over.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.