Én av tjue blitt voldtatt av partner

En dag full av appeller, markeringer og sterke fortellinger. Om noe fryktelig brutalt, og så altfor ekte. FN anslår at nesten én av tre kvinner i verden har vært utsatt for fysisk og/eller seksuell vold i løpet av livet, som oftest fra en partner. Hver eneste dag blir om lag 137 kvinner og jenter drept av et familiemedlem, ofte partner eller ekspartner. Dette er ikke noe som skjer «der ute». Det gjelder oss også.

I Norge har én av ti kvinner vært utsatt for alvorlig fysisk vold fra partner, og én av tjue blitt voldtatt av partner med makt eller tvang. Og ser vi på partnerdrap, har siden år 2000 194 kvinner og 26 menn blitt drept i saker der nåværende eller tidligere partner er siktet eller dømt. Nesten ni av ti drepte er kvinner.

Statistikken slår tydelig fast at de fleste menn ikke er voldelige. Sånn, så er det sagt. Men det er slett ikke poenget.

For den sier også at de fleste som utøver den groveste volden i nære relasjoner, er menn. Det var noe av dette Kari Henriksen pekte på da hun skrev “I menns skygge”, om hvordan vi menn nå virkelig burde stå opp og stå frem.

Åpen

Første gang jeg leste innlegget, kjente jeg at jeg ble forbannet. Jeg følte meg mistenkeliggjort som mann, som om alle menn ble plassert i samme boks, som potensielle konebankere og drapsmenn. Refleksen min var å si «Dra nå ikke meg ned i den gjørma, jeg er ikke en av dem»

Men statistikken lar seg ikke diskutere bort, og Kari sine ord har jeg tenkt mange ganger på. For det handler ikke om å gi alle menn skyld. Det handler om å gi oss et ansvar. Volden starter sjelden med et drap. Den starter nesten alltid mye tidligere, og ikke med slag og blåmerker, men med ord, kontroll og frykt. Derfra er veien til fysisk vold kort. Mange som har levd med vold, beskriver at grensene flyttet seg litt etter litt, og at det ikke alltid var mulig å se det verken for dem selv eller for omverdenen før det var blitt alvorlig. Det gjør det enda viktigere at vi tar på alvor det vi faktisk får høre og se.

Jeg er ikke skyldig i det andre menn gjør. Det er heller ikke du. Men vi skal virkelig ikke late som om dette ikke angår oss. Når nesten alle som utøver den groveste volden i hjemmet er menn, og nesten alle som dør av den er kvinner, holder det ikke at vi bare sier at vi ikke er en gjerningsperson. Hva gjør vi når vi ser tegn på at noe ikke er som det bør være? Når vi får en klump i magen av noe vi hører eller ser, men velger å ikke si noe. Hva gjør vi når noe oppleves helt feil.

Det skal ikke så mye til å ta ansvar, selv om ansvar kommer på mange nivåer. Det handler om å si fra i samtaler der kvinner blir snakket ned eller gjort til objekter. Det handler om å spørre om hvordan det går, å tåle svaret - og stå i det. Det handler om å tro på kvinner når de forteller om vold, trusler eller kontroll fremfor å legge skylden over på dem ved å kritisere bekledning, ordvalg eller livsførsel. Det er å støtte krisesentrene, politi og hjelpeapparat. For meg er det også å være den pappaen som min datter trenger at jeg er. Det er å være den som mine sønner kan se til som et eksempel de vil videreføre. Da må også jeg tenke over hvilke ord jeg bruker, hvilke kamper jeg kjemper og hvilke holdninger jeg selv har. Heller ikke det kommer av seg selv, selv om jeg skulle ønske jeg kom ferdig utlært. Tvert imot.

Da jeg leste kronikken til Kari første gang, ble jeg provosert. Kanskje litt skamfull. Kanskje husket jeg mitt eget eksplosive sinne som ung. Det vekket noen tanker hos meg, som jeg har tenkt mye på det siste året. For ingen blir voldelig av seg selv. Det er holdninger, grenser og kultur som avgjør hvordan vi møter andre mennesker, og nettopp derfor kan vi også gjøre noe med det.

I dag leser jeg innlegget som noe annet. Som en invitasjon. En invitasjon til oss menn om å bruke de vi er til å sette en annen standard. Til å si tydelig fra lenge før volden havner i statistikken. Til å vise kvinner og barn at dette ikke bare er deres kamp, men vår. Min. Alles. Som politikere har vi et eget ansvar. For dette handler også om systemene rundt dem som trenger hjelp. Vi kan styrke hjelpetjenestene slik at de jobber tettere sammen, og sørge for at kvinner som ber om hjelp blir sett og tatt på alvor med én gang, og ikke etter fem nye forklaringer. Vi kan gjøre det lettere for barn og unge å finne trygge voksne og trygge steder å være, og vi kan bygge tjenester som fanger opp uroen tidlig, lenge før volden når statistikken Men mye av dette starter likevel i hverdagen, i de små rommene der ingen politikere sitter. Det handler om hva vi menn sier fra om, hva vi stopper, og hvem vi tør å være for dem rundt oss. Det er mye vi kan gjøre. Jeg har ingen fasit, men jeg inviterer deg til debatt. 25. november er en påminnelse om alle de andre dagene. Dager der vi menn, gutta, fedrene og brødrene, kompisene og kollegene kan bidra til at noen ting faktisk endrer seg.

Tar du utfordringen?