«Eksport-eventyret» som kan bli Norges nye kraftkrise

KOMMENTAR: Regjeringens plan for datasentre henger ikke på greip.

Digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung mener at datasentre kan være en del av regjeringens mål om økt eksport. Foto: Terje Bendiksby / NTB

I skrivende stund er 84 datasentre registrert i Norge, og flere skal det bli.

Nye tall fra NVE viste et strømforbruk fra datasentre på 1,4 TWh i første halvår i 2025, sammenlignet med 0,9 TWh i samme periode i 2024. Det er en 50 prosents økning. Til sammenligning, brukte alle husholdningene i Stavanger tilsammen 0,81 TWh i 2023.

NVE anslår at strøm til datasentre kan vokse til 6 TWh i 2030. Dette er datasentre med konkrete planer. Dersom alle datasentrene som har fått reservert kapasitet i kraftnettet blir realisert, kan det bli enda flere.

Ifølge Statnett ønsker datasentre i kraftkø i Norge en installert effekt på godt over 7000 MW. Det tilsvarer halvparten av landets kraftforbruk i dag.

Norges største datasenter

Over halvparten av norske datasentre eies fra utlandet, blant annet av investorer fra Luxemburg, Kypros og Israel, ifølge E24.

Ett eksempel er Norges største datasenter, som etter planen skal bygges på Ertsmyra i Sirdal kommune. Dette datasenteret vil bruke 80 prosent av strømmen hele Tonstad kraftverk produserer.

Den britiske eieren GreenScale har sagt at de har kontakt med Google, Microsoft, Meta, Apple og Amazon. Investeringsselskapet DTCP, med kontorer i Europa, USA og Israel, går inn med kapitalen.

De store utenlandske selskapene kommer hit fordi de har et mål om at deres data skal være «grønne», og det blir de med fornybar kraft fra Norge.

Det er også det myndighetene har solgt det inn som for å tiltrekke seg datasentre her til landet.

For det som er planen er at dette skal bli en eksportindustri. Vi i Norge har behov for å lagre data selv, men vårt nasjonale behov for datalagring er langt fra så stort som utbyggingene av datasentre skulle tilsi.

Eksport

– Norge skal bli verdens mest digitaliserte land innen 2030, og datasentre spiller en viktig rolle for å oppnå dette, sa digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung da hun i sommer la fram regjeringens datasenterstrategi.

«Norge trenger nye lønnsomme næringer som skaper nye arbeidsplasser og økt verdiskapning, og regjeringen har et mål om at norsk eksport utenom olje og gass skal øke med 50 prosent innen 2030,» skriver de.

Ifølge strategien har det siden 2020 blitt bygget flere internasjonale sjøfiberforbindelser fra Norge både mot USA, Storbritannia, Danmark og Sverige.

Deler av det som er nødvendig for å utvikle og trene kunstig intelligens, er, ifølge strategien, en «aktivitet som ikke er avhengig av nærhet til sluttbrukeren, og som i prinsippet kan gjøres hvor som helst i verden og dermed representerer en markedsmulighet for norske datasenter».

Strategi med to tunger

Men samtidig sier regjeringen at «utbygging og drift av datasentre må ta hensyn til påvirkningen på klima, miljø og natur, og samfunnet som helhet».

For å dekke behovet fra datasentrene som til nå er meldt inn i Norge, må vi bygge kraft tilsvarende 3150 vindturbiner.

På Ertsmyra hevdes det blant annet at etablering av datasenter nær produksjonen har en stor naturmessig gevinst, fordi man unngår å bygge milevis med linjer i urørt natur. Men akkurat her har dette ingen betydning, for de linjene er allerede bygget.

Strategien henger heller ikke sammen med at utbyggingen av datasentrene skal ta hensyn til samfunnet som helhet.

For det som skjer når strømprisen går opp, er at annen industri må ta regningen. Samtidig som regjeringen vil måtte betale enda mer for norgespris eller en annen strømstøtteordning over statsbudsjettet, noe som igjen kan føre til mindre penger til skole, helse og velferd.

Fyring for kråkene

Alle snakker om at norgesprisen reduserer grunnen til strømsparing. Men nesten ingen snakker om energien som sløses i datasentre. De bruker nemlig ikke bare store mengder strøm, de utnytter sjelden overskuddsvarmen fra produksjonen.

Derfor sendte Regjeringen i september på høring et forslag til det de kaller «skjerpede krav» til utnyttelse av overskuddsvarme fra datasentrene. Forslaget innebærer at disse anleggene som hovedregel ikke kan bygges eller oppgraderes uten at overskuddsvarmen utnyttes.

Det høres jo fint ut. Men det gjelder altså bare dersom analysen viser at dette er lønnsomt. Og det er det stort sett ikke.

En utfordring er at temperaturen på overskuddsvarmen fra datasentre ofte er så lav at det er vanskelig å utnytte den til andre formål, ifølge NVE.

For at den skal kunne brukes i et fjernvarmeanlegg, må datasenteret ligge i nærheten av en stor by. Bruker vi Ertsmyra som eksempel, snakker vi om 1,5 TWh med varmeenergi som kunne vært brukt i et fjernvarmenett til en storby. Hele Stavangers forbruk er på 2 TWh.

Og av alle planene om å bygge oppdrettsanlegg, drivhus og insektavl, er det svært få som har blitt realisert.

Bjørn Rønning i Norsk datasenterindustri sa til Digi i fjor at det er langt mellom de gode spillvarme-prosjektene, og at selv relativt nye datasentre bare er bygget for å bli kvitt varmen mest mulig effektivt.

Mye annet

Regjeringens datasenterstrategi er også mangelfull på flere andre områder.

Regjeringen mener at datasentre er godt egnet til å knytte seg til nettet «på vilkår», altså at de kan gå med på utkobling eller avgrensing av forbruket, siden de har egne reserveløsninger. Datasentre har stort sett reserveløsninger som innebærer at dersom de ikke får strøm, driver de datasenteret med dieselaggregater. Hva da med utslippsmålene?

Datasentre framstilles ofte som «grønne» virksomheter, men er de virkelig det?

Stortinget har vedtatt et mål om å redusere strømforbruket i hele bygningsmassen i Norge med 10 TWh innen 2030 sammenlignet med 2015. Samtidig er det forventet at datasentre i Norge kan komme til å trenge nesten like mye strøm som dette framover. Hvem skal da kutte?

Store deler av kapasiteten i datasentrene selges til utlandet. De store teknologiselskapene organiserer seg via lavskattland som Irland, og overskuddene skattlegges i liten grad i Norge. Regjeringen har heller ingen løsning på det.

Konklusjonen burde være at det trengs en helhetlig strategi for hva vi ønsker å bruke strømmen vår på og faktisk ta hensyn til samfunnet som helhet. I stedet virker det som om regjeringen lar seg forføre av store teknologiselskaper som lover gull og grønne skoger.