Dvergsnes, Høllen og NFF

Jeg har trent aldersbestemte lag i basket siden tidlig på 90-tallet og opplever at et av de argumentene som har blitt brukt de siste ukene mot Dvergsnes og Høllen kanskje bare kan brukes i diskusjoner om fotball.

Et mantra for de som blir eksponert mest i debatten, virker å være at barn helst må drive med idrett sammen med kjente, aller helst fra klassen eller til nød klassetrinnet på skolen sin. Ellers kan det bli et klasseskille. Og «utbrytermiljøer» som Alf Hansen i NFF kaller det. Det er viktig å holde flokken samlet.

Jeg skal ikke si at det er uten verdi at mange fra samme miljø har sansen for samme idrett. For oss i andre idretter som ikke støvsuger kullene på barneskolen, virker dette likevel helt absurd som argument for at folk som har lyst til å få til noe, ikke kan samle seg hvis de ikke er fra samme lokalmiljø. Mangfold er i vinden, men satt på spissen virker det for meg noen ganger som at enkelte tror det er frelse kun i fotball, og at du vil få en dårlig barndom hvis du ikke spiller fotball med de du går i klasse med eller møter på samme skole. Og det bare er én klubb som skal kunne ha spillere som bor i et område.

Vi både har og ønsker å ha forsamlingsfrihet i Norge. Det må bety at det er helt OK å etablere nye klubber også i områder som klubber mener at de «eier».

Jeg trener et lag i Pirates med 11 spillere fra fem ulike skoler. To går i 1., en i 3., resten i 4. klasse. De har felles at de liker å spille basket. Behandler vi dem dårlig? Jeg vil si nei. Alle blir kjent med noen fra helt andre steder enn dem selv. Utfordrende? Ja. Vi kan heller ikke la alle gjøre likt når vi trener, ferdighetene er for ulike. Vi prøver å bygge lag og utfordrer alle til å gjøre de andre på laget gode. Det er jo meningen med livet. Jamfør Nils Arne Eggen og Jesus.

Jeg tror de fleste andre idretter også har samme problemstilling. De må ta imot de som er interesserte og prøve å gjøre noe godt ut av det uansett hvor gamle barna er, hvor mange de er, hvilken skole de går på eller hvor de bor. Så må vi alle feire de små seirene underveis. I klubben min har vi spillere fra nabokommuner til Kristiansand. Vi er alternativet de tror er best. Skal vi nekte dem å være med fordi de ikke er fra Kristiansand?

Lønn er også problematisert. Det blir dyrere for dem som er med. Men hvis dommere får betalt, hvorfor kan ikke en trener tjene noe? Må alle ha samme løsning?

Jeg skulle ønske kritikerne kunne ha konkrete eksempler. Er problemet konkurranse i nærmiljøet? Frykt for tap? At det kan bli færre fotballspillere? Og – løser vi konflikter ved å ikke kommunisere?

I min klubb får alle trenere en liten kompensasjon. Det gjør at noen barn velger fotball fordi det er billigere. Ikke alle klarer å profesjonalisere driften slik at sponsorer, samarbeidspartnere, støtteordninger og annet dekker det meste av utgiftene. Er vår praksis en trussel mot mangfoldet? Vi ønsker oss frivillige, men hva når de ikke er der?

Å «spille opp» nevnes som et problem. Du spiller med dem som du trives med og er god nok til å spille med. Hvis du har lyst. Ellers ville noen barn ikke hatt noe lag. Du vinner, og du taper. Uansett. Og vi må lære av å tape og mislykkes. Det er ubehagelig, men kan gi karakter og utholdenhet hvis vi ellers blir elsket.

Utfordringen med frafall i idretten er nevnt. Jeg tror det løses best ved å ha et rikt tilbud av anlegg, ulike idretter og nivåer flest mulig steder. Det er også viktig å kunne drive med flere idretter samtidig eller bare satse hardt på en. Viktigst – gi muligheter for uorganisert aktivitet. Frihet kalles det.

I idretten må vi legge hovedvekten på glede og det å utvikle seg selv, laget og eventuelt klubben. Som trener ønsker jeg først og fremst å prøve å forme gode mennesker ved å bruke idrett. Der er jeg. Lykke til med din idrett, og jobb for å gjøre andre gode!