Dugnadens skyggesider

Jeg ser meg nødt til å slå en kile i festtalen om dugnaden, skriver Mari Jetne. Foto: Bjørn Sigurdsøn, NTB

Jeg er ikke motstander av dugnad, men mange blir frarøvet en jobb.

Jeg er innbygger og forelder i Larvik kommune. Det er en fattig kommune. Jeg mener det skyldes statlig underfinansiering og et borgerlig styre som har vedtatt at skattekutt trumfer alle offentlige behov.

Med et pennestrøk sa styringspartiene fra seg millioner i eiendomsskatt, koste hva det koste ville. Forstå det den som kan, i en kystkommune med over 4000 hytter.

Samtidig har partiene spredt en myte om at det offentlige, altså fellesskapet, bruker for mye penger, og at det må kuttes i velferdsgoder, fellestjenester og ansatte.

Som følge av dårlig råd har kommunen et velkjent vedlikeholdsetterslep på skolebygg. Det har over tid redusert antall vaktmestere fra 35 til ti! Disse skal drifte over 100 kommunale bygg.

Ingen hjelp å få

Skoler, barnehager og sykehjem kan se langt etter egen vaktmester. Før i tiden var denne stillingen en viktig aktør på institusjonen, en som hadde eierskap til jobben og som var del av det tverrfaglige laget. Jeg vokste selv opp med vaktmester'n som voksenperson og rollemodell, gjerne med en ungdom på slep for praktisk læring.

For å bøte på manglende vedlikehold blir foreldrene derimot kalt inn til dugnad. Senest denne måneden ble vi bedt til et omfattende skolegårdsløft. Det var et fantastisk stykke arbeid. Dyktige foreldre laget sykkelbane, skaterampe og benker. En spleis på over 100.000 kroner finansierte det hele.

Uken etter var det ny runde. Det var på barnehagen. Der sto både muring, snekring og maling på listen over nødvendige oppgaver. Den blir stadig litt utvidet, den listen, fra det opprinnelige og rimelige: raking, soping og vask av utelekene.

Andre trenger jobb

Det er dog ikke uten bismak jeg ser tømrer-fedrene legge ned timevis av gratisarbeid. Det mangler ikke med (fortjente!) lovord, men jeg ser meg nødt til å slå en kile i festtalen om dugnaden. Undergraver vi ikke med dette de strukturelle utfordringene?

Som fastlege traff jeg, samme uke, pasienter, kvinner og menn. Mange av dem var arbeidssøkere.

De er flotte, nevenyttige folk på utkikk etter, ironisk nok, vaktmesterjobber eller byggeoppdrag! Eller hva med innvandreren fra Ukraina, som forventes å skaffe seg arbeid, men der vi som samfunn har inndratt nesten alle arenaer for nettopp praktisk og manuelt arbeid.

Et annet aspekt er naturligvis hvem som blir vinnerne når alt blir dugnadsbasert i nærmiljøet. Vi tilhører en ressurssterk skolekrets, der mange stiller opp. Men Larvik er en by med også store forskjeller. Jeg vil gjette at ikke alle skoler og barnehager har store foreldregjenger som kan utbedre såpass. Hvem skal sikre disse barnas uteområder hvis det ikke lenger er et kommunalt anliggende?

Gir ikke mening

Jeg vet godt hva som nå venter meg i kommentarfeltene. Men er jeg motstander av dugnadsarbeid? Selvfølgelig ikke. Dugnadskulturen skal vi hegne om! Jeg stiller opp på dugnad i idrettsforeningen, velforeningen, korpset, barneteateret, skolekarnevalet og kommunens strandryddig. Frivillighets-Norge trengs!

Men hvor langt skal vi strekke det for å kompensere for politisk styrt nedbemanning i offentlig sektor? Og når jeg ser samboeren min male flaggstangen på skolen, kjenner jeg mest på meningsløsheten i at vi faktisk frarøver en arbeidssøker eller skolelei ungdom den samme oppgaven.