Dugnad: Når noen trekker seg unna, må andre ta mer

For stadig flere virker det som dugnad er noe andre kan ta seg av. Det er greit å utebli. Eller å betale seg ut av fellesskapet.

Men hva skjer den dagen alle tenker slik?

Kanskje er det ikke en stor debatt lokalt, men mange kjenner det igjen i hverdagen. Det blir vanskeligere å fylle vakter. Tyngre å få folk til å stille. Og ofte er det de samme som sier ja.

For hva er det egentlig som bærer lokalsamfunnene våre? Det er ikke bare kommunen og offentlige tilbud. Det er alle de frivillige. Foreldre, besteforeldre, naboer og ildsjeler som stiller opp. Ikke fordi de må, men fordi noen må.

Se på idretten. Uten dugnad stopper mye opp. Cuper og arrangementer blir ikke gjennomført. Inntekter forsvinner. Tilbudet til barna våre blir dårligere. Timer i kiosken, vakter, rigging og rydding er ikke noe ekstra. Det er selve grunnmuren.

Det samme gjelder skolen. Den er avhengig av foreldre som tar ansvar. Likevel oppleves det ofte som vanskelig å få noen til å stille som foreldrekontakt. Mange tror rollen er krevende, men den trenger ikke være det. Det viktigste er å være et bindeledd mellom hjem og skole. Det handler ikke om å gjøre noe stort. Det handler om å bidra.

Så hvorfor er det slik?

Hvorfor er det noen som alltid stiller opp, mens andre lar være? Har de som sier ja, mindre å gjøre? Neppe. Forskjellen ligger sjelden i tid, men i hva vi velger å prioritere.

Konsekvensen er tydelig. Når noen trekker seg unna, må andre ta mer. Og det er akkurat det som skjer. De samme menneskene går igjen – de tar vaktene, vervene og ansvaret.

Samtidig virker det som om terskelen for å bidra har blitt høyere. Kanskje er vi blitt mer opptatt av vårt eget liv. Kanskje er det lettere å tenke at noen andre tar det. Men dugnad er ikke noe man kan overlate til andre.

Og hva mister vi hvis dette fortsetter?

Ikke bare arrangementer og tilbud. Vi mister tilhørighet. Vi mister møteplasser. Vi mister noe av det som gjør et lokalsamfunn til et fellesskap.

Kanskje handler det også om å minne hverandre på at dugnad ikke er noe vi gjør alene. Det er noe vi gjør sammen. Og det er nettopp når flere bidrar litt, at det blir overkommelig for alle.

Så spørsmålet er ikke om vi har tid. Spørsmålet er om vi er villige til å bidra.

For hvis stadig flere velger bort dugnaden, forsvinner ikke bare dugnadsånden. Da forsvinner også noe av limet som holder lokalsamfunnet sammen.