Donald i Davos

Med store ord om seg selv, og tilsvarende manglende respekt for andre. Det vil i praksis si Europa. Som han mener er en dekadent verdensdel ikke til å kjenne igjen. Invadert av flyktninger og dominert av politiske strømninger som ikke fremmer økonomien. Som f. eks. unyttig grønn energi fra alle vindmøllene i Nordsjøen. Da var det langt bedre å la oljeselskapene bore i de samme områder etter olje og gass. For det er en teknologi som tilhører fremtiden. Mener Trump.

Men det var Grønland som virkelig fikk forsamlingen i Davos til å lytte. Trump hevdet at et land måtte kunne forsvare hele territoriet det gjorde krav på. Og det kunne Danmark ikke. I alle fall ikke når det gjaldt Grønland. Og dermed undergravet han selve hovedtanken bak NATO. Det kollektive forsvar. Der en for alle og alle for en står sentralt. I realiteten erklærte han dermed NATO og organisasjonens artikkel fem for avviklet. Om han selv forsto rekkevidden av hva han sa er imidlertid uklart.

Han gikk heller ikke av veien for å trekke frem 2. verdenskrig, der han hevdet at Danmark ga opp etter seks timers krig. USA hadde i mellomtiden tatt seg av Grønland, og hadde, ufattelig nok etter Trumps oppfatning, etter krigen levert Grønland tilbake til Danmark. En stor feil, som Trump ønsket å rette opp. Uten bruk av makt.

Det Donald Trump nå ønsker, er forhandlinger om å kjøpe verdens største øy. Som han beskrev som en gigantisk isklump tvingende nødvendig for USAs sikkerhet. For rundt denne gigantiske is-dekkede øya vrimlet det av russiske og kinesiske skip. Påsto Trump. Men den eneste kineseren som en lokal inuitt fortalte den tyske TV-kanalen ZDF noensinne å ha sett, var innehaveren av den lokale kinarestauranten. Og en russer hadde inuitten aldri sett. Men det bryr Donald seg neppe om. For han vil ha Grønland. Og det regner han med å få Danmarks tilslutning for. En tilslutning som han understreket han ville være takknemlig for. Men hvis ikke kunne han forsikre om at det ville «USA merke seg». Og lot betydningen av uttalelsen bli hengende i luften. Som en usagt trussel. Akkurat passe tydelig.

Donald Trump ser åpenbart verden gjennom øynene til en «deal-maker». Der alt kan kjøpes, og der alt har en pris. Dermed avslører han at også han selv har en pris. Som det er blitt lettere å se de siste ukene etter at María Corina Machado forærte ham Nobels fredsprismedalje i gullforgylt ramme. Noe lignende, der nobelprismedaljen brukes som gave i takknemlighet for at den amerikanske presidenten har brukt landets væpnede styrker til å bli kvitt en brysom og omstridt rival for en utenlandsk politiker, savner sidestykke i moderne tid. Men den er avslørende for så vel María Corina Machado som for Donald Trump. For begge kan åpenbart kjøpes. Bare prisen er høy nok. Og om Trumps bruk av landets militære styrker for et slikt formål er innenfor hans fullmakter er uklart. Kanskje har han allerede gått for langt?

Men inntil videre er det Grønland som står øverst på agendaen til Trump. For er det vi har sett i Davos et eksempel på Trump Allways Chicken Out. Eller TACO som hans kritikere kaller det. Der han går knallhardt ut, og etter hvert trekker klørne til seg med en liten gevinst som han kan forklare som en seier. Slik ubekreftede rykter nå forteller at han har oppnådd i forhold til Grønland. Det skal nemlig ifølge New York Times ha blitt oppnådd enighet om at USA kan få suverenitet over mindre områder på Grønland som skal regnes som amerikansk territorium. Uansett har Trump bekreftet at han har «utformet en rammeavtale for Grønlands fremtid», og derfor har trukket tilbake truslene om å innføre straffetoll mot åtte NATO-land.

Ingen kan lenger være i tvil om at Donald Trump er villig til å gå langt for å nå sine mål. Og at han uten skrupler bruker alle midler for å nå dem. Han er helt uberegnelig, og hva det neste blir, er usikkert. Med denne presidenten i Det hvite hus er ingenting utenkelig.