Dette har jeg sett før

En fred uten nyanser og farger. En stille, enstonig hær av lydige undersåtter. På slutten av sitt liv, hadde Stalin det slik.

Venner og medarbeidere var ryddet av veien. Under de såkalte Moskvaprosessene hadde de stått gråtende og forslått og erkjent sine synder. Mange av dem ble henrettet. Stående alene igjen, ble Stalin dyrket som en gud. Gigantiske statuer av mannen lyste opp den grå sovjetiske himmelen overalt hvor en dro.

Når jeg for en tid tilbake betraktet seansen i Det ovale Kontor der utenriksministeren, justisministeren og den grå eminensen Steven Miller oppfordret mannen i Det Hvite Hus til å nekte å bringe Kilmar Arbrego Garcia hjem fra fengselet i El Salvador, tenkte jeg: Dette har jeg sett før; Disse menneskene som kneler for mesterens vilje.

På dette tidspunktet hadde allerede immigrasjonsmyndighetene erkjent at de hadde gjort en tabbe når de sendte Kilmar Arbrego ut av landet. På dette tidspunktet hadde man i tillegg fått en enstemmig henstilling fra USA´s Høyesterett om å legge til rette for at denne mannen skulle kunne komme hjem. På dette tidspunktet visste man altså at å trosse en enstemmig dom fra USA´s høyesterett, kunne skape en konstitusjonell krise i landet. Alt dette var imidlertid underordnet for disse underdanige tjenerne. Der de stod i det ovale kontor, visste de at lederen som satt foran dem, aldri ville innrømme denne tabben. Derfor var det om å gjøre for dem å vise hvor uendelig enige de var med ham om at denne innvandreren fortjente sin straff. Resultatet var gitt. Kilmar Arbrego Garcia, uansett om han var uskyldig eller ei, skulle for framtiden vansmekte i fengselet i El Salvador. «Det er enkelte som synes at noen forbrytelser er så alvorlige,» kommenterte juristen Goeffry Tobin til CNN, «at til og med uskyldige ikke kan forsvares.»

Tilbake i Det Hvite Hus noen uker senere, er ministrene samlet til regjeringskonferanse. Foran hver enkelt av dem er plassert kledelige maga-hatter som lyser festlig og rødt i det gråhvite rommet. Så begynner hyllesten av lederen. Denne gangen er det den forholdsvis unge, lyshårete justisministeren Pam Bondi som leder an. Du er så flink, stemmer hun i henvendt til Trump.

Beslutningene du har tatt er på alle måter strålende, fortsetter hun med sterk og stø stemme. Utenriksminister Marco Rubio stemmer i med sin sonore røst. Etter ham følger de på, den ene etter den andre med hver sine lovprisninger. Trump selv sitter der med foldede hender og lytter. Det merkelige er at det aldri synes å ta slutt, at han aldri synes å få nok. Det er som om lovprisningene tømmes ned i et uendelig sort hull.

Rahm Emanuel, tidligere stabssjef i Obamas regjering og ambassadør i Japan under Biden, sitter og betrakter et opptak av seansen sammen med programleder Jim Sciutto i CNN. Forsiktige smil hos begge de to middelaldrende mennene mens de ser scenen med ministrene spille seg ut. «Hadde vi oppført oss slik på regjeringskonferansene med Obama,» kommenterer Rahm Emanuel, «hadde det øyeblikkelig blitt sendt bud etter psykolog.»

Selv om den ensomme stillheten rundt Stalins skrekkregime er veldig ulikt det bråkjekke kaoset som utspiller seg i Det Hvite Hus, er mønsteret det samme. Hevnen kommer til dem som står opp mot lederen. Bare et minste feiltrinn, så skyves du ut i mørket. Bare å antyde at valget i 2020 ikke ble stjålet, diskvalifiserer deg for alltid.

De vet det alle sammen, utenriksminister Marco Rubio vet det, justisminister Pam Bondi vet det og forsvarsminister Pete Hegseth vet det. Denne mannen må skues etter hårene, ellers faller øksen. Ja, til og med utenlandske ledere vet det der de kommer med sine gaver og sin milde, underdanige smiger.

For å gjenkjenne dette mønsteret, må vi faktisk tilbake til Nord-Korea under Kim il Sung, China under Mao eller Sovjetunionen under Stalin. Mønsteret stirrer oss i øynene og levner ingen tvil. Her har en diktatorspire slått leir i Det Hvite Hus.

14. juni skal så mannen endelig krones på kongelig vis. Da fyller han 79 år. Samtidig skal den amerikanske hæren markere at det er 250 år siden den ble stiftet. Her griper han muligheten til å få sin drøm oppfylt, en MILITÆRPARADE til å ære seg selv. På podiet sammen med dignitærer fra verdens land (Forhåpentligvis ikke Støre) kan så denne reinkarnerte Mussolini, denne militære unnasluntreren, endelig få sin drøm oppfylt. Endelig kan han løfte sin hånd i militær hilsen til tusener av soldater i glitrende uniformer som paraderer forbi HAM. Han kan også løfte sitt blikk opp mot himmelen og muligens der se P61-Black Widow jagerfly flerre himmelen, eller hygge seg med de nærmere 150 militære kjøretøyene som ruller forbi.

For å si det på godt norsk: Jeg vet faktisk ikke om jeg skal le eller gråte.