Dette får togpassasjerer til å se rødt: – Jeg har aldri glemt hvor sint den mannen var

Kanskje er det 25 år siden nå.

En togpassasjer mistet fullstendig besinnelsen og var så rasende at konduktør Chutima Reime (52) ble livredd.

– Jeg har aldri glemt hvor sint den mannen var.

Hun kikker på klokken. Displayet viser 06.20. Og du bør ha en god grunn for å befinne deg på Lillestrøm stasjon en grytidlig mandag i juni.

Vår grunn er å skygge Vy-konduktøren.

Aftenpostens journalist og fotograf har fått godkjennelse til å følge henne noen timer i morgenrushet fra Lillestrøm, inn til Oslo, ut til Spikkestad og tilbake igjen.

Hvordan håndterer konduktører opprørte passasjerer etter forsinkede tog, kansellerte tog, overfylte tog eller rett og slett tog som blir til buss?

Ikke et menneske er å se på flere av stasjonene denne dagen. Foto: Marte Gundersen

En kontrast til rekordåret

Chutima Reime spaserer en kort tur hjemmefra i Lillestrøm under truende regnskyer og bort til stasjonsbygningen. Hun sjekker en tom posthylle. Logger på. Drøyt 10 minutter før lokaltoget beveger seg i retning Spikkestad, er hun om bord i toget.

Ut fra Lillestrøm stasjon er seteradene glisne. To passasjervogner i togsettet betyr god plass – og slik blir lokaltog nr. 2209 en kontrast til Vys passasjertall i fjor.

Da satte det statlige trafikkonsernet tidenes passasjerrekord. Aldri før hadde flere kjørt tog.

Årsak:

Mange folk foretrekker å kjøre tog. Selv om misnøyen kan være stor – spesielt om ettermiddagen, har Chutima Reimes observert.

Da vil folk raskt hjem etter jobb, skole eller hva som helst. De stresser mer, bruker aller helst direktetoget med kjappest mulig reisevei og sier tydelig ifra om noe ikke er i rute.

– Blir du stresset da?

– Selvfølgelig, men kanskje ikke så mye som før.

– Hvorfor ikke?

– Jeg takler stress bedre nå, men jeg kan fortsatt kjenne at det blir varmt bak her, sier hun og peker på ørene.

Blir tilbudt mental hjelp

Alle konduktører får psykologhjelp ved behov etter møte med rasende togkunder.

– Ja, det får vi. Men vi snakker også mye med hverandre. Om hva vi føler og tenker. Det er vi flinke til, sier hun.

For kan noe uventet skje.

Dagen før var hun på jobb da et menneske ble påkjørt av toget. Hendelsen gjorde et sterkt inntrykk på henne.

En annen gang opplevde hun at en passasjer ble akutt syk om bord på toget. Hun ga førstehjelp, tilkalte hjelp over høyttaleranlegget, bestilte ambulanse – og reddet trolig et menneskeliv. Etterpå fikk hun tilbud om mental hjelp for å bearbeide de sterke inntrykkene.

Har sitt eget knep med et smil

På jernbaneskolen og i kurs om vanskelige kundesituasjoner har konduktøren lært hvordan hun skal møte sinne og stress. Nesten hver dag opplever hun forsinkelser og fulle tog.

– Jeg forsøker å være blid og fornøyd. Jeg smiler til kundene.

– Hva er de vanligste kommentarene?

– «Fullt» og «i dag også»!

Men det hender også at hun får hjelp av passasjerene. I overfylte togkupeer kan hun føle seg fanget, men mange synes synd på henne. Passasjerer løfter henne nærmest fremover i toget.

Kan tåle forsinkelser, men ...

Vy har i en ny undersøkelse spurt hva passasjerene foretrekker når det ikke er mulig å få alt:

• Flere avganger?
• Bedre plass?
• Høyere punktlighet?
• Eller rett og slett færre overraskelser?

Svarene overrasker nok noen. Passasjerene kan tåle noen forsinkelser, i hvert fall opptil 10 minutter, dersom det betyr flere avganger, færre innstilte avganger og større sjanser for sitteplass.

Det verste scenarioet er innstilte avganger, viser undersøkelsen.

Det får passasjerer til å se rødt.

Flere sier de vurderer eller allerede har byttet til bil som transportmiddel på grunn av forsinkelser og kanselleringer. Andre sier de har vurdert å bytte jobb.

Mens konduktør Chutima Reimes har tenkt å fortsette i sin jobb.

Chutima Reime går mellom 17.000 og 18.000 skritt i løpet av en arbeidsdag, noe som utgjør rundt 12–13 km Foto: Marte Gundersen

Fra Thailand til Vy ved en tilfeldighet

Hun skulle egentlig bli førskolelærer, men så oppdaget jenta som flyttet med familien sin fra Thailand til Kongsberg, en annonse i Laagendalsposten. Chutima Reime utdannet seg til konduktør, men tenkte at hun ikke skulle bli lenge.

– Nå har jeg jobbet her i 27 år, sier hun og triller ut latteren i en nesten tom passasjervogn.

Hun har til og med giftet seg med en konduktør. De traff hverandre på jobben, og sammen har de ett barn.

– Men vi snakker aldri om jobb hjemme.

– Heller ikke om de vanskelige dagene og sinte kundene?

– Nei, egentlig ikke, sier hun og blir avbrutt.

«Neste stasjon er Skøyen. The next station is Skøyen».

Like etterpå kan vi høre en ny – og for mange togpassasjerer – velkjent melding.

«Vi venter på grønt lys for å kjøre inn til Skøyen stasjon. Det kan bli et opphold på ...»

Vy velger å bruke to vogner denne morgenen. Derfor finnes det knapt mennesker om bord på lokaltoget. Aftenposten får gode muligheter til å snakke med konduktøren. Foto: Marte Gundersen

Forsinkelser og kanselleringer

Pendler Øystein Heggdal skrev en krass kronikk i Aftenposten med tittelen «Det beste argumentet for å flytte til Drøbak er at vi IKKE har tog».

Før han flyttet fra Vestby, var han avhengig av tog til Oslo for å jobbe.

«Jeg aner ikke hvor mange ganger vi fikk beskjed over høyttaleranlegget at togene var innstilt fordi det var en jordfeil på Skøyen stasjon.»

2024 ble et marerittår for Vy. Hvert tredje tog var i fjor forsinket eller innstilt, ifølge beregninger VG har gjort. Tett togtrafikk og feil på signalanlegg er blant hovedårsakene.

I årets fem første måneder har norske persontog vært 8.566 timer forsinket, skriver Teknisk Ukeblad. Det er 1.758 timer mindre enn på samme tid i fjor, men på samme nivå som i 2023. Vy beskriver utviklingen som gledelig.

Chutima Reime synes passasjerene er tålmodige, men det skjer at hun får huden full. Foto: Marte Gundersen

Skydekket sprekker opp over oss. Grått blir til flekker av blått, og konduktøren går ut på perrongen, vinker toget videre med grønt flagg og sier enda en gang:

– Det er stille i dag.

Toget beveger seg rolig inn på endestasjonen.