Dette er mitt lille opprør. Mot likegyldigheten. Mot stillheten. Og jeg begynner nå.

Vi må ikke alle bli politikere. Men vi må alle bli borgere. Ikke bare i passet, men i praksis, skriver William Matteus Fonn. Arkivfoto: Rodrigo Freitas

Noen ganger lurer jeg på om det er jeg som er under angrep. Ikke fra tanks eller soldater. Men fra stillheten i meg selv.

Med denne teksten vant William Matteus Fonn skrivekonkurransen De unges folketale, i regi av Norsk Litteraturfestival med Bjørnsonpartnere. Oppgaven lød: Demokrati under angrep – er vi beredt?

Jeg ligger i sengen med mobilen foran ansiktet. Rundt meg: mørkt rom, ladekabel strukket som en navlesnor mellom meg og verden. På skjermen: en video fra Ukraina. Løpende mennesker. Røyk. Et barn som gråter.

Jeg ser det. Jeg vet at det er viktig. Men etter 17 sekunder trykker jeg videre. Neste video: en fyr som lager hvitløksbrød i airfryer.

Jeg trykker «liker».

Det finnes en annen trussel

Noen ganger lurer jeg på om det er jeg som er under angrep.

Ikke fra tanks eller soldater. Men fra stillheten i meg selv. Fra den lammende følelsen av at alt skjer, overalt, hele tiden – og at jeg ikke har noe jeg skulle ha sagt.

Men kanskje det er nettopp da vi burde snakke.

Det er lett å tro at demokratiet faller med gevær og propaganda. At trusselen kommer utenfra, i form av sterke menn og stater som stenger internett og fengsler opposisjonelle. Og det skjer. I Iran. I Russland. I Gaza. I Florida. Men det finnes en annen trussel også. En roligere. Stillere. Den skjer i stua. I hodet. I hånden. Når vi sveiper videre.

Redd for å si noe galt

Vi er generasjonen som har alle verdens nyheter i lommen. Og kanskje også den som kjenner seg mest maktesløs. Ikke fordi vi ikke bryr oss, men fordi vi aldri rekker å stoppe opp og bry oss nok.

Jeg har kjent på det selv. Når noen spør hva jeg mener om ytringsfrihet, blir jeg usikker. Ikke fordi jeg er uenig i prinsippet, men fordi jeg er redd for å si noe galt. Redd for å bli misforstått. Eller verre: kansellert. Så jeg sier ingenting. Holder meg nøytral. Åpen. «Ser begge sider.»

Men vet du hva? Nøytralitet er ikke alltid et tegn på klokskap. Noen ganger er det bare komfort. Og komfort er et luksusproblem vi ikke alltid har råd til.

Fordi mens vi har sittet hjemme og vært åpne for alt, er verden blitt mer lukket. Mer fiendtlig. Mer kaotisk. Og vi har ikke vært helt til stede.

Ingen kommer og fikser det for oss

Ved forrige stortingsvalg stemte bare 65 prosent av unge mellom 20 og 24 år – og blant 18- og 19-åringer var det 71 prosent. (Statistisk sentralbyrå, 2021)

Det høres kanskje ikke så verst ut – men sammenlignet med eldre aldersgrupper, som stemmer med 80 og 90 prosents oppslutning, utgjør det en reell demokratisk svakhet. Vi som arver alt, orket ikke engasjere oss i hvem som styrer det.

Og mens vi ser på videoer av politikere som roper til hverandre på Tiktok, skjer det ting i kulissene vi aldri får med oss. Algoritmer bestemmer hva vi ser – og hva vi ikke ser. Vi får ikke lenger nyheter, vi får bekreftelser. Vi får innhold som gir oss rett, får oss til å føle oss gode, engasjerte, provoserte – men aldri lenge nok til å gjøre noe med det.

Fakta flyter rundt som meninger. Konspirasjoner spres raskere enn unnskyldninger. Og midt i det hele sitter vi og tenker: Det er sikkert noen som tar ansvar for dette.

Men det er jo nettopp det som er demokratiets idé:

Ingen kommer og fikser det for oss. Det er vi. Det er deg. Det er meg.

Si ifra når noe skurrer

Så, hva betyr det egentlig å være beredt?

Det betyr ikke at du må kunne navnet på alle statsråder eller skrive kronikker med fotnoter og referanser. Det betyr ikke at du må ta plass i kommentarfelt eller stå på barrikadene.

Det betyr dette:

Å vite at stemmen din teller – og bruke den.

Å si fra når noe skurrer. Å stille spørsmål. Å tørre å stå i ubehagelige samtaler uten å rope eller løpe. Å møte noen du er uenig med, og fortsatt være villig til å lytte. Det er mot. Det er beredskap.

Vi må alle bli borgere

Vi må ikke alle bli politikere. Men vi må alle bli borgere.

Ikke bare i passet, men i praksis.

For demokratiet er ikke bare systemer og lover. Det er relasjoner. Samtaler. Valg vi tar hver dag – om å se, snakke, lytte, handle.

Og ja, jeg vet det kan føles som en dråpe i havet. Hva betyr vel én stemme? Én handling?

Men havet består av dråper. Og hvis mange nok våger å våkne, kan vi gjøre en forskjell. Kanskje ikke med en gang. Men over tid. Sammen.

Er vi beredt?

Så spør du kanskje:

Demokrati under angrep – er vi beredt?

Kanskje ikke.

Ikke helt. Ikke alltid.

Vi har vært distraherte. Redde. Tause.

Vi har skrollet videre når vi burde stoppet opp.

Vi har valgt komfort fremfor konfrontasjon, likes fremfor liv.

Men nå reiser vi oss.

Én etter én.

Vi logger oss på virkeligheten. Vi ser hverandre i øynene. Vi tør å mene – og mene det med respekt.

Jeg begynner nå

Dette – denne talen – er mitt lille opprør.

Mot likegyldigheten. Mot stillheten.

Mot troen på at det alltid er noen andres ansvar.

For i møte med spørsmålet «Er vi beredt?» finnes det bare ett svar jeg er villig til å gi:

Jeg vil være det.

Og jeg begynner nå.