«Dette er ikke politikk. Det er fysikk.»

Norge sitter på et av verdens største statlige fond. Likevel forfaller fylkesveier, rassikring utsettes, næringslivet sliter med transportkostnader, og vedlikeholdsetterslepet vokser år for år.

Samtidig blir folk og bedrifter fortalt at løsningen er stadig høyere CO2-avgifter, klimakvoter og subsidier til prosjekter som ennå ikke er lønnsomme uten offentlig støtte.

Da må det være lov å stille et enkelt spørsmål:

Har vi begynt i feil ende?

Som faglærer i samferdsel og transport gjennom 30 år har jeg sett noe som ofte mangler i klimadebatten: Virkeligheten ute på veien. Et tungt vogntog på moderne motorvei med jevn hastighet kan bruke dramatisk mindre drivstoff enn det samme vogntoget på smale, svingete veier med kø, kryss, stigninger og konstant bremsing og akselerasjon. Et fungerende motorveinett kan i mange tilfeller halvere drivstofforbruket på deler av tungtransporten. Og når drivstofforbruket halveres, halveres også store deler av CO2-utslippene.

Dette er ikke politikk. Det er fysikk.

Likevel virker det som store deler av klimapolitikken er bygget rundt avgifter og kvoter, mens investeringer i effektiv infrastruktur kommer i andre rekke. Det er et paradoks. For hva gir størst klimaeffekt? Enda en avgift? eller et moderne veinett som reduserer drivstofforbruk, kø, tomgangskjøring og ulykker hver eneste dag?

Vi må også tørre å stille spørsmålet mange vanlige folk nå stiller: Hvordan kan et land med et oljefond på nærmere 20 000 milliarder kroner samtidig ha et enormt vedlikeholdsetterslep på vei og infrastruktur? Statens pensjonsfond utland vokser. Men infrastrukturen sliter.

Samtidig satser European Union tungt på transportkorridorer, jernbane, havner og logistikk for å styrke konkurransekraft, beredskap og effektiv vareflyt. I Norge virker det til tider som om vi diskuterer klima mer enn vi bygger landet. Dette handler ikke om å være mot klima eller mot miljø. Det handler om prioriteringer.

For dersom bedre veier kan redusere drivstofforbruket betydelig i tungtransporten, styrke trafikksikkerheten, redusere slitasje på kjøretøy og samtidig gjøre næringslivet mer konkurransedyktig - hvorfor er ikke dette selve hovedprosjektet?

Kanskje fordi avgifter er enklere enn asfalt.

Men til slutt er det ikke retorikken som avgjør om et samfunn fungerer. Det er infrastrukturen. Og akkurat nå bør budsjettforhandlingene handle mindre om symboler og mer om hva som faktisk virker i praksis.

Knut Arild Nordli

Faglærer i samferdsel og transport

Daglig leder, Flekkefjord Opplæringssenter