Det var iskaldt

Alexander Sørloth møtte pressen på Ullevaal dagen før møtet med Estland. Foto: Fredrik Varfjell / NTB

KOMMENTAR: Det er lett å glemme hvor ille det var, men for fem år siden var det iskaldt.

I dager som dette mimres det igjen tilbake til 1990-tallet. For første gang på flere tiår er Norge i en posisjon som ligner på det som foregikk under Drillo.

Den gangen hadde Norge et kollektiv hvor alle stilte opp, hvor det i starten knapt fantes stjerner og hvor alle ga alt, hele tiden.

Lojalitet var et av suksesskriteriene.

Etter det siste mesterskapet for 25 år siden blomstret stjernene, samtidig som landslaget visnet.

Norsk trening med Erling Braut Haaland i sentrum dagen før kampen mot Estland. Foto: Fredrik Varfjell / NTB

Erik Mykland, landets kanskje største kjendis rundt årtusenskiftet, sa nei til landslagsspill etter VM i 1998. Han kom tilbake, før han tok et nytt farvel på høsten i 2000, noen måneder etter Norges skuffende EM-innsats.

Dette ble starten ble et tiår der det ikke lenger var åpenbart at du stilte opp for Norge hvis du var god nok.

Håpet på denne tiden var at duoen John Carew og John Arne Riise, begge store profiler i de største ligaene, skulle lede Norge til nye høyder.

I stedet havnet de i slåsskamp.

I etterkant av de såkalte «slagene i Drammen» forlot Carew landslaget og ville ikke snakke med daværende landslagssjef Nils Johan Semb.

Forholdet mellom John Carew og daværende landslagssjef Nils Johan Semb ble etter hvert svært kjølig. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB

I Henning Bergs biografi fra 2004 kom det frem at Carew hadde truet den daværende landslagskapteinen. Ifølge boka hadde han fått en SMS med blant annet dette innholdet fra Carew:

«D er siste gang du snakker om meg i avisa. Du, dere hele landslaget er en gjeng med søppel. Og ikke innbill deg at jeg bryr meg om hva dere gjengen med amatører synes om meg».

Hva slikt gjør med en gruppe, kan vi bare tenke oss.

Carew var datidens Erling Braut Haaland. Han vendte ikke tilbake før Norge byttet landslagssjef.

Riise fikk rekordmange landskamper, men tok i 2013 avgjørelsen om å si nei. Det skjedde etter at han hadde følt seg urettferdig behandlet fordi han ikke fikk være kaptein i en kamp mot Ukraina tidligere på året.

Ingen av de to ble noen gang de ledestjernene mange i Norge håpet på.

Kontrasten er derfor stor til det vi opplever på Ullevaal for tiden.

Erling Braut Haaland (til venstre), Alexander Sørloth og landslagssjef Ståle Solbakken. Foto: Fredrik Varfjell / NTB

Alexander Sørloth, Spania-proffen som møtte pressen dagen før Estland-kampen, svarte slik på Adresseavisens spørsmål om betydningen av at de aller største stjernene brenner så sterkt for landslaget som de gjør:

– Det skal bare mangle.

Historien forteller at det slett ikke er så selvsagt som Sørloth sier.

Trønderen skal ha sin del av æren for kulturen som er skapt, Ståle Solbakken er naturligvis en bidragsyter, og det samme er Martin Ødegaard.

Men mest avgjørende er Erling Braut Haaland.

I stjernestatus er ingen i nærheten av Manchester City-spilleren.

Erling Braut Haaland (til høyre) sammen med Leo Skiri Østigård på vei ut av Ullevaal stadion. Foto: Fredrik Varfjell / NTB

Det er mulig å problematisere mye rundt Haaland. Sportsvaskingen han er en del av som City-spiller, mangelen på vilje til å stille opp for mediene som norsk kaptein, privatflybruken, spesialbehandlingen. For eksempel.

Men vi skal ikke undervurdere betydningen han har som midtpunkt i det norske laget, ansvaret han har tatt som den aller sterkeste og mest innflytelsesrike som drar resten av gjengen med seg.

Haaland er på ingen måte avhengig av norsk landslagsspill, slik verken Mykland, Carew eller Riise var.

Men han har valgt å gå «all in».

Derfor blir det helt naturlig for Sørloth å tenke at det bare skulle mangle.

Alexander Sørloth (til venstre) og Erling Braut Haaland under onsdagens trening på Ullevaal. Foto: Fredrik Varfjell / NTB

Med unntak av Fredrik Aursnes er alle de beste tilgjengelig for norsk spill. De største stjernene har aldri antydet manglende lyst.

– Good relationship, on and off the pitch, svarte Sørloth med troverdighet til en fransk journalist i starten av pressekonferansen før Estland-kampen.

Det er en forklaring på suksessen.

Sørloth var selv en sentral del av den siste store konflikten som havnet i offentligheten. Lekkasjer bidro til at krangelen med daværende landslagssjef Lars Lagerbäck, etter tapet mot Serbia høsten 2020, havnet i mediene.

Stemningen var iskald den høsten for fem år siden.

Bare kort tid etterpå overtok Ståle Solbakken som landslagssjef.

Ståle Solbakken møtte pressen onsdag formiddag. Foto: Fredrik Varfjell / NTB

Han skapte ikke sjokkresultater i starten på samme måte som Drillo for 30 år siden. Men han fikk samlet en sterk generasjon spillere, flere av dem verdensstjerner, og skapte tro på at de sammen kunne oppnå noe stort.

– Alle gleder seg til å komme på landslagssamling, beskriver Sørloth.

Stjernene omfavnet prosjektet fra første stund.

Resultatet ser vi nå.